Siril på reise

Grip dagen

2012-01-30T10:59:00.000-08:00

Jeg vet at det er fryktelig irriterende når det er vinter og ruskevær hjemme i Norge, og jeg sitter her å skryter av sol og 30 grader i skyggen. Men i dag kan jeg likevel ikke dy meg for å beskrive hvor deilig det er å leve i Nicaragua.

Jeg er jo ikke på ferie, jeg studerer fulltid, men online- forelesning er ikke så verst når jeg sitter i en flott hage under mango- og sitrontrær. Jeg trenger ikke å bruke tid på hva jeg skal ha på meg, for sommerkjole og slippers er omtrent det eneste garderoben min består av. De beste vennene mine bor bare kvartaler unna, og ellers finnes det meste i gangavstand.

I dag er det søndag og fridag for de fleste. Mine venninner og jeg dro derfor ut til stranda Las Peñitas som ligger omtrent to mil utenfor sentrum. Vi haiket begge veier og slapp derfor unna den stappfulle bussen. Vannet var så deilig at jeg tilbrakte nesten hele dagen flytende i bølgene. Til lunsj spiste vi fersk fisk for en tier av en liten familie hvor far fisker og mor steker.

- Chelita!! Mucho sol! SUN, SUN!!, ropte mennene etter meg på gata. Kanskje ikke så rart, bikiniskillet blir fryktelig tydelig på en hvit kropp.

Jeg er veldig takknemlig for livet jeg lever og mulighetene jeg har. Nicaragua har lært meg å nyte øyeblikkene, takke for hver dag og stresse mindre. Det skal jeg ta med meg til Norge – når jeg en gang kommer hjem.

Utsikt fra "forelesningssalen"

Om å være en del av to ulike kulturer

2012-01-23T14:35:00.000-08:00

Det er lenge siden jeg har klart å sette meg ned for å skrive blogg. Det er mye jeg gjerne skulle formidlet til verden, men å samle tankene og få de ned på papiret (les: tastaturet) er ikke alltid lett når det er mange følelser innblandet.

Julen feiret jeg hjemme i Norge med familien, og det var to fantastiske uker i vinterlandet. Det var faktisk godt å fryse litt, ta på seg varme klær og sove under en tykk dyne. Men aller viktigst var det selvfølgelig å være sammen med min nærmeste familie og treffe noen av mine beste venner igjen.

Julemiddag med familien

Å plutselig være i Norge etter fire måneder i et av Latin- Amerikas fattigste land, Nicaragua, føltes uvirkelig. Huset vårt føltes som et slott, og jeg gledet meg over de mest hverdagslige ting: at det var rent overalt, å slippe å gå med sko inne, varmt vann i dusjen, stillhet, et fullt kjøleskap. Men å være vitne til ”julestria” i Norge satt jeg ikke fullt så stor pris på. Min ekstrajobb i butikk gjorde at jeg solgte uttallige julegaver og hørte mange samtaler om stresset, gavepresset og rengjøringen som følger med jula. Det ble store konstraster til hverdagen min i Nicaragua hvor de færreste forventer en Ipad under treet, en mer realistisk drøm er å kunne spise seg mett og ha tak over hodet.

Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for at vi kjøper gaver til hverandre, gleden av å gi skal vi ikke glemme. Men jeg oppfordrer alle til å reflektere litt over at vi er en liten prosent av verdens befolkning som lever i denne overfloden. Vi har et ansvar for å dele, ikke bare med våre nærmeste, men med medmennesker som trenger å få dekket de mest elementære behov. Noen vil fraskrive seg ansvar ved å si at vi har jobbet for rikdommen vår, men da tenker jeg på alle mine venner her som har studert hardt, jobber dagen lang og likevel aldri kan komme i nærheten av de mulighetene vi har som nordmenn.

Jeg ble ønsket velkommen tilbake til León etter jul

Mine internasjonale venninner

Etter bare to uker hjemme i Lillesand var det med blanede følelser jeg satte meg på flyet tilbake til Nicaragua. Jeg føler meg så privilegert som har muligheten til å reise og ha ”familie” i tre forskjellige verdensdeler, men det det koster noen tårer og bekymringer også. Jeg hadde egentlig planlagt å reise til Peru i januar, men av ulike grunner ble planene endret og jeg bor fortsatt i León. Her studerer jeg spansk og journalistikk via internett (eksamener i Norge i mai), underviser i salsa og latino- dans, er med i en salsagruppe, har gode venner og en flott kjæreste. Jeg bor i et hyggelig kollektiv og trives på alle måter. Men som sagt; det kan også være krevende å bo i en kultur så ulik min egen.


Nyttårsaften på stranda med gode venner

Jeg savner Norge, familie og venner, og jeg savner min peruanske ”familie” i Lima. Heldigvis er jeg over språkbarrieren og føler ikke at spansken hindrer meg i det sosiale. Men det er kanskje når man kan et språk godt nok at man begynner å merke kulturforskjellene på kroppen? En god dose tålmodighet må jeg smøre meg med i enkelte situasjoner hvor jeg er fristet til å bruke min norske effektivitet til å fortelle folk hvordan ting skal gjøres. Og jeg kan mange ganger bli rasende av at jeg ikke kan gå i fred på gata uten at det blir ropt vulgære ting etter meg. Det er kjedelig når jeg av og til må melde meg ut av samtaler fordi jeg ikke helt forstår humoren. Men jeg tror at det er når jeg er frustert og irritert at endring kan skje. Jeg har ikke vondt av å bli litt mer tålmodig, og stadig vekk blir jeg overrasket over at andres måte å løse ting på ikke var så dum likevel. Å kunne ignorere frekke menn på gata er en kunst, men ved å studere latin- amerikansk kultur og historie forstår jeg mer og mer hvorfor det er slik. Det betyr ikke at macho- kulturen skal overses eller aksepteres, men igjen; for å kunne endre, må man forstå. Heldigvis har jeg fantastiske folk rundt meg som lytter til min frustrasjon og kan forklare meg det jeg ikke forstår ved den nicaragüanske kulturen. Dessuten kan jeg glede meg til besøk i februar og mars av Thea og Tone! Det blir fint å vise fram det jeg har her med noen som kjenner meg godt fra før!
Hasta pronto!

En natt på offentlig sykehus

2011-11-27T08:20:00.000-08:00

Det har skjedd mye siden sist her i León. Ja, for jeg er her enda, selv om de aller fleste fra Kulturstudier har reist enten hjem eller til nye destinasjoner.

Både muntlig og skriftlig eksamen er vel overstått, nå gjenstår bare hjemmeeksamen.

”Gi en beskrivelse av Nicaraguas politiske historie”. På spansk selvfølgelig. Jeg skal begynne snart, skal bare drikke litt kaffe, bare skrive litt blogg, skal bare møte noen venninner og bare skype litt først…

Forrige uke ble jeg syk for første gang i løpet av dette oppholdet. Og når jeg først skulle være syk, så skulle jeg visst være det skikkelig! Forferdelige magekramper og altfor høy feber gjorde at til og med jeg skjønte at det var nødvendig å dra på sykehus. Min kjære Eyner tok meg med på akutt- avdelingen på det offentlige sykehuset, og det ble litt av en opplevelse. Ventesalen var full av mennesker, og etter å ha blitt registrert ventet vi noe som virket som en evighet før jeg fikk komme inn til sjekk. Jeg var ganske slått ut av feberen, så jeg husker ikke helt hva som skjedde, men jeg vet at det ble tatt masse prøver og jeg ble koblet til en ”dryppe- pose” (den viste seg å være svært lite praktisk da det ble mange ganger inn og ut av toalettet i løpet av en natta, men jeg ble etter hvert ganske god på å løpe med stativet). Røntgen, blodprøver, urinprøve, ALT skulle testes. Jeg skjønte aldri hvordan systemet fungerte, men jeg fikk en bunke med håndskrevne papirlapper som jeg leverte til legene på de ulike avdelingene, og etter 3-4 timer ropte de opp resultatene på alle som hadde tatt prøver den siste tiden.

Sykehuset i León

Da vi endelig kunne gå hjem, kl 6 om morgenen, hadde vi tilbrakt 12 timer på sykehuset. Diagnosen var kraftig influensa og jeg fikk med meg et lass med medisiner og beskjed om å komme på kontroll hver dag den uka. Fikk inntrykk av at de aldri klarte å finne ut hva som feilte meg, men med litt sterk antibiotika så går det sikkert greit… Jeg ventet bare på regningen, og tenkte at her var det nok noen som ønsket å utnytte reiseforsikringen min, så jeg ble veldig overrasket da det ikke kom noen regning. Staten betaler, til og med for meg som er utlending. Ikke en gang smertestillende måtte jeg punge ut for! Det er jo veldig positivt at det finnes et slikt helsetilbud, for som kjent er majoriteten av befolkningen i Nicaragua fattige. Nå er nok ikke det offentlige sykehuset det mest renslige eller hygieniske, så jeg regner med at de som har muligheten likevel foretrekker å betale litt mer for et privat sykehus.

Medisinene må tas, om enn litt stiv i maska!

Etter mange dager med kun flytende føde ble jeg til slutt frisk. Jeg reiste nemlig noen dager på stranda ”El Transito”, og den salte lufta gjorde susen. Jeg trengte virkelig noen dager med avslapning, og på Nicaragua Ocean Hotel fant vi et av klodens paradiser. Både hotellet og stranda hadde vi helt for oss, og vi nøt stillheten, sola, havet og nicaraguansk mat i tre herlige dager, og jeg ønsket bare å stoppe tida….

Men det er ikke så verst å være tilbake i León heller. Jeg har akkurat flyttet inn i en leilighet hvor jeg skal bo den siste tida, og trives godt. Det er et stort, hyggelig hus hvor de andre rommene også leies ut. Her har jeg mulighet til å lage mat (noe jeg har savnet veldig), og spise i hagen under mango- og sitrontrær. Den store hunden Sami er hyggelig selskap, enten jeg ser på tv i gyngestolene i stua eller leser bok i hengekøya i bakgården.

Fint liv!

Presidentvalg i Nicaragua

2011-11-10T13:06:00.000-08:00

Flagget til vinnerpartiet; FSLN

Det er midt i eksamenstiden, og første eksamen i didaktikk er allerede unnagjort. Skriftlig, muntlig og eksamen i Latin- Amerika studier gjenstår. Livet i León går sin gang, og jeg er glad for at jeg utsatte billetten min og blir her helt til 15. desember. I all lesingen er det fort gjort å glemme å nyte livet her; varmen, forholdsvis kort vei til stranda, mulighet til å spise ute hver dag, musikken, kulturen, dansing… Ikke så verst alternativ til kalde, grå lesesaler i november- Norge!

I og med at jeg studerer Latin- Amerikastudier i tillegg til spansken, så handler mye av pensumet mitt om politikk. I den anledning har vi vært heldige; det var nemlig presidentvalg i Nicaragua på søndag. En spesiell situasjon hvor den sittende presidenten, Daniel Ortega fra partiet FSLN, endret grunnloven for å kunne stille til valg en periode til. Og han vant valget, med 66 % av stemmene.

Ortega var en av lederskikkelsene under revolusjonen i 1979 og fulgte den gang ideene til Sandino. Han har med årene forandret seg mye, og dermed skuffet mange av dem som var med å kjempe for revolusjonen. Tette relasjoner med Chávez og Castro gjør at jeg ikke akkurat får stor tilitt til ham.

President Daniel Ortega, som får lede Nicaragua en periode til....

Man kan diskutere hvorvidt valget gikk riktig for seg, om han virkelig fikk så mange prosent som statistikkene sier. Man kan også diskutere om det er en tragedie eller glede at han vant.

Min mening er at det er forferdelig trist. Riktignok har partiet hans gjort mye bra for landets fattige, med de demokratiske verdiene vi setter så høyt blir ikke tatt like alvorlig her. Ortega har svært mye makt og rett og slett gjøre akkurat hva han vil. Politiet lystrer hans ordre, han eier flere av de store mediekanalene, og den økonomiske eliten gir sin stemme i bytte mot sosiale goder. Han bruker mange skitne virkemidler for å kjøpe seg stemmer, og det finnes mange grusomme eksempler på hva som skjer med dem som kritiserer ham eller partiet offentlig.

Og noe av det jeg synes er verst: Ortega har blitt anklaget for å ha seksuelt misbrukt sin stedatter systematisk over mange år, men fordi han er immun mot loven, så ble han ikke straffet. Hva gjør det med kvinnesynet og ”macho- kulturen” i Nicaragua, når landets øverste leder kan få seg til å gjøre noe slikt? Apropos kvinnesyn; han innførte i sin forrige presidentperiode totalforbud mot abort, også den terapeutiske varianten (som tillater abort når det er fare for livet til mor eller barn).

Folket feirer "seieren"

Det som gjør alt ekstra vanskelig er at ingen av de andre presidentkandidatene som stilte til valg var gode alternativer til den autoritære Ortega. Det må drastiske forandringer til i det politiske systemet hvis Nicaragua skal komme inn i et mer demokratisk spor med makt til folket – og ”folket” er det fattige flertallet, ikke det rike mindretall. La oss håpe at Ortega i hvert fall ikke gjør situasjonen verre for landet i sin kommende periode som president, og at det, før neste valg, dukker opp en lederskikkelse som tenker mer på Nicaraguas folk enn på seg selv.

Forsinket innlegg om salsakongressen!

2011-11-08T13:35:00.000-08:00

Salsa- Battle mellom gutter og jenter

Det er i skrivende stund tirsdag formiddag og hverdagen er i gang igjen etter en uvanlig helg. Sola skinner fra blå himmel over León og det er første gang på flere uker at det er så varmt at svetten pipler i panna, selv når jeg sitter stille i skyggen.

Fredag dro Johanne og jeg til Managua for å delta på en internasjonal salsakongress. Vi tok inn på hotellet hvor eventen skulle finne sted, og man vet man har vært lenge uten ”luksus” når vi var overbegeistret over varmt vann i dusjen, rene håndkler, aircondition og noe som lignet på dyner.

Litt nervøse var vi da vi så at de andre deltakerne begynte å komme, alle så ut til å kjenne noen, mens vi var de eneste som ikke var fra Latin- Amerika. Og på velkomstfesten forsto jeg at ikke bare danset alle L.A- style (jeg danser cubansk), men alle var tilsynelatende profesjonelle. Vi prøvde å gjøre oss usynlige, og snek oss til slutt ut og bestilte middag fra room- service – og samlet masse mot til resten av helga!

Lørdag var det kurs hele dagen, så vi fikk mulighet til å lære mange nye stiler (New York, bachata, cha cha cha, koreografi, cubansk, lady styling, afro, rumba) og bli kjent med mange hyggelige folk. Vi oppdaget også at de fleste som hadde danset på fredag var instruktører, så det skulle bare mangle at de var flinke. På kursene var det flere som faktisk var på vårt nivå. Om kvelden var det storslagen fest med show og live- band. Endelig fikk jeg danse litt cubansk, og jeg var igjen i mitt rette element.

Søndag hadde også tettpakket program med kurs, og det tok på å danse så mange timer i høyhælte sko andre dag på rad!

Dansegulvet før kursene begynte lørdag morgen

Alt i alt sitter jeg igjen med masse ny kunnskap innenfor salsa, nye venner, en deilig luksus- helg; men jeg ble også litt tankefull. Helga kostet relativt mye i forhold til prisnivået og lønningene her, og det var ganske tydelig at dette var det bare overklassen som hadde råd til. Ingen fra min salsagruppe hadde mulighet til å reise, og jeg liker ikke at forskjellene blir så tydelige. I tillegg fikk jeg for første gang føle på hvordan det er å bli diskriminert på grunn av hudfarge. Selv om jeg vet at jeg ikke er håpløs til å danse, og at jeg kan mye om min stilart, så opplevde jeg flere dømmende kommentarer om at jeg måtte ikke tro at jeg kunne noe, for jeg var jo hvit. Jeg hørte ikke til der. Jentene sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe…. Selv om dette var ubehagelig, så tror jeg at jeg har litt godt av det også. Godt av å forstå litt mer av hvordan det føles å dømmes uten noe som helst grunnlag, bare fordi man tilfeldigvis ser annerledes ut.

MEN - det finnes ikke noe ”oss” eller ”dem” ´, bare ”VI”.

Festklare!

Jentene gir alt i battlen!

Tida flyr...

2011-10-12T09:42:00.000-07:00

Uten mat og drikke duger heltinnen ikke

Luksus?

I dag våknet jeg klokken fem av at jeg var kald og måtte ta på meg en genser. Det er første gang jeg opplever her i Nica! Det har nemlig regnet heftig to dager i strekk, og jeg følte nesten jeg var i Norge, behovet for en stor kopp te og en varm dyne meldte seg.

Eksamen nærmer seg, og forelesningene blir mer kompliserte, så nå gjelder det å ikke miste hodet. Det er fort gjort at andre ting blir mer fristende, tida går jo så fort når man har det gøy! Forrige helg var jeg i Granada sammen med Silje. Det var en totalt avslappende jentehelg med spa, shopping, god mat og sjokolade- workshop (hvor vi lagde sjokolade fra bunnen av).

Fornøyd med min ferdige chili- sjokolade

Jeg danser fortsatt mye salsa, og har begynt å forberede meg til den store internasjonale salsakongressen i Managua neste helg. Dit kommer de beste lærerne fra hele kontinentet, og det blir show og fest hver kveld. Sammen med Johanne skal jeg bo på hotellet hvor kongressen skal finne sted, og jeg gleeeeeder meg!

Men først kommer en helg her i León hvor jeg skal undervise en zumba- time, gå på reagge- konsert og lage ”norsk” taco til våre Nica- venner. Det er ingen tvil om at jeg trives godt her i Nicaragua, og i går endret jeg flybilletten min slik at jeg blir her tre uker lenger enn planlagt. Vil ikke helt våkne opp av denne drømmen!

Jentene i salsagruppa

Meg og Eyner på salsakveld, La Olla Quemada

Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når...

2011-10-05T17:04:00.001-07:00

Inspirert av diverse reiseblogg- venner (les: Hilde), her kommer det uungåelige:

Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når:

· Når myggsprayen er din beste venn på forelesning

· Når du synes det er helt normalt å ha en tykk seddelbunke i lommeboka og ikke bankkort

· Når du ikke lenger reagerer på at flyalarmen går av kl 07.00 og kl 12.00 hver dag

· Når du blir forkjøla om det er mindre enn 23 grader i forelesningssalen

· Når du ikke blir fornærmet av at dansepartneren tilbyr deg håndkle på salsakvelden fordi du er gjennomvåt av svette

· Når en del av kveldsrutinen er å sjekke om det er mus under senga

· Når du ikke lenger tror at det er krig eller en tidlig nyttårsfeiring hver gang det blir skutt opp raketter

· Når intimgrensen din for normale samtaler er betraktelig inskrenket

· Når du ikke lenger bryr deg om å bli brun, det er sol hver dag uansett

· Når du ser ut som et spørsmålstegn om noen plutselig snakker engelsk til deg

· Når morsmålet blir krydret med spanske uttrykk fordi du ikke husker hvordan det sies på norsk (Òjala at det er pannekaker til frokost!)

· Når du ikke blir irritert over at kassadama på supermarkedet bruker tid på å putte varene til hver kunde i poser

· Når du håper at det skal begynne å regne snart, fordi det er FOR varmt

· Når du oppfatter en gutt som hyggelig bare fordi han IKKE spør om du vil være med han hjem

· Når du synes varmt vann i dusjen er en unødvendig luksus

· Når du har kontantkort på mobilen og synes du er heldig som har fargeskjerm

· Når de hvite sokkene dine er svarte, selv når de er nyvasket.

· Når du aksepterer at det faktisk ikke finnes juice uten sukker i butikken

· Når du synes det er helt normalt å dele taxi med ukjente, og gjerne slå av en prat med dem

· Når du begynner å si til vennene dine at de skal komme en halvtime før avtalt tid, for å være sikker på at de kommer omtrent tidsnok

· Når du ikke lenger legger merke til kysselyder og plystring fra menn på gata

· Når du blir vant til å planlegge skype- dates med åtte timers tidsforskjell

· Når du legger ut et blogginnlegg som heter ”Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når…”

Hverdag og salseros i León

2011-09-30T14:18:00.000-07:00

Tordenværet er på vei!

Capuchino på La Rosita

Det er litt over en måned siden jeg forlot Norge til fordel for studentlivet i Nicaragua. Jeg hadde mange forventninger, og jeg kan ikke annet enn å si at de er i høyeste grad innfridd så langt!

Studiet er hardt, men spennende, og jeg lærer noe nytt hver dag. Det er fantastisk med sol og varme, men jeg har også begynt å sette pris på det kraftige tordenværet og regnskyllene som følger med. Maten er god, og jeg har ikke (bank i bordet) vært dårlig en eneste dag. Silje og jeg, ekteparet på rom 10, har hatt selskap av en musefamilie i det siste og det gikk en stund utover nattesøvnen, men nå er alle midler satt inn for å få tilbake husfreden.

Det meste av fritiden min går med til å danse salsa og sosialisering med mine nicaraguanske venner. Jeg traff nemlig noen hyggelige folk på La Olla Quemada, stedet hvor det er salsakveld på torsdager. De fortalte at de har startet en gruppe som danser cubansk salsa og rueda de casino, og lurte på om jeg ville være med. Så nå øver vi omtrent hver dag(!!) hjemme hos Cristal, i tillegg til workshops i helgene (etterfulgt av salsafest ut i de små timer…) Neste prosjekt er å få flere utesteder til å arrangere salsakvelder ved å gå ut en hel gjeng og ha med musikken vår til DJ’n.

Gruppa er for meg er en flott mulighet til å få nye venner, snakke masse spansk, danse og få et innblikk i ungdomskulturen i León fra innsiden. Det er mange kulturelle og språklige forskjeller fra miljøet jeg er vant til i Lima, så av og til tar jeg meg selv i å bare fasinert observere humoren deres og hvordan de snakker sammen.

De siste to ukene kan ellers oppdateres i stikkord:

· Overnatting på stranda med Johanne (med sjokis og Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte på skjermen)

· Interessante filmkvelder med aktuelle temaer på Moneky Republic

· Spanskundervisning for nivå 1- elevene som en del av didaktikkfaget

· (Veldig) harde timer med aerobic/taebo

· Mange kopper (perfekt) kaffe på La Rosita

· Opptog og (bråkete) festligheter i gatene i forbindelse med feiring av diverse helgener

Avslapning på Casa Riguense på stranda med Johanne og pjokken i nabohuset

Forberedelser til undervisning for nivå 1

Urettferdighet

2011-09-19T20:24:00.000-07:00

Jeg trodde jeg hadde sett såpass mye fattigdom og urettferdighet at jeg visste hvordan jeg reagerer på det, og klarer å takle det. Det var før jeg kom til Nicaragua.

Jeg har vært fysisk kvalm i to dager, etter å ha sett (og hørt om) diverse episoder som strider sterkt i mot mine oppfatninger om rett og galt, rettferdig og urettferdig.

En av dem skjedde da jeg satt på en kafé og spiste, en fredelig søndag formiddag. Plutselig kom det inn en ”byorginal”, som helt tydelig lever et liv på gata. Han gjorde ikke noe, bare surret litt rundt. Etter knapt ett minutt kom det en politimann, løftet balltreet sitt, slo til mannen og jagde han ut. De som jobbet på kafeen ristet oppgitt på hodet, men sa ingenting. Politimannen gikk rolig videre som ingenting hadde skjedd.

Jeg mistet matlysten.

På lørdag hadde en i Kulturstudier- gruppa bursdagsfest på en bar i León, og inne var det god stemning. Utenfor derimot, ble det begått grusomme voldshandlinger. En fyr som oppførte seg innpåslitent og frekt mot noen av nordmennene som sto utenfor, ble bestemt, men rolig dyttet vekk. Dørvaktene på nabobaren så dette og mente visst han fortjente hardere behandling, så de gikk de rett bort til han, slo han ned, og sparket han mens han lå nede. Flere ganger. Etterpå gikk de med rak rygg tilbake til jobben sin, svært så fornøyde med å ha vist sin ”manndom”. Mannen lå blødende på gata. Hva skjer med verden?

I dag satt jeg å snakket med ei av señoraene som jobber på hostelet. Hun forteller om seg selv, livet sitt og familien. Hun forteller at det er ikke hver dag hun, de fire barna hennes og de to barnebarna har mat på bordet. Kjøtt er en luksusvare, hverdagskosten er ris og bønner (gallo pinto). Jeg skammer meg når jeg tenker på hvor mye mat vi spiser, hvor mye vi kaster og hvordan vi fråtser i dette landet, hvor det meste koster en femtedel av hva prisen ville vært i Norge. Jeg ser blikkene til dem som jobber her, de som observerer livsstilen vår hver dag – for en tålmodighet de har! Hvordan er det for nattevakten å trekke inn matlukten når vi koser oss med middag, kanskje kjenne sulten gnage i magen, men likevel forholde seg profesjonelt og fortsette å stirre tomt på tv’n?

Så ufattelig, ja det er faktisk ufattelig, hvor heldige vi er. MEN - Marianne skrev nettopp noe tankevekkende på Facebook- statusen sin: ”Synes det er spesielt å tenke på at jeg befinner meg i et land hvor nesten alt folk har er hverandre, så tenker jeg... i Norge har de ikke det en gang... en begynner å lure på hvem som egentlig er fattigst..”

En dag med de mektige

2011-09-18T11:13:00.000-07:00

Hotel San Cristobal

Det er søndag og jeg har sovet lenge, helt til klokka 9. Fruktsalat, nypresset juice og kaffe til frokost. Fint liv. Det er veldig varmt, men jeg har tatt på meg langbukse for å slippe så mye kommentarer på gata. Jeg har lært meg noen triks for å gjøre meg så usynlig som mulig, det funker til en viss grad. I går snudde jeg derimot ignorerings- taktikken på hodet, og det fikk uante følger.

Sammen med fire andre norske jenter dro jeg på dagstur til et hotell med svømmebasseng, og planen var å studere, sole oss, bade og slappe av. Det var lite folk der, bare oss og et bord med tre menn. De trodde ikke at vi skjønte at de snakket om oss, kommenterte hvordan vi så ut og lagde kysselyder når vi gikk forbi. Ingen av oss følte derfor for å sprade rundt i bikini mens de var der, så vi studerte flittig i skyggen og håpet at de snart skulle gå. Det gjorde de ikke, så til slutt hoppet vi i det og svømte oss en tur. Kommentarene ble verre, og da de begynte å ta bilder av oss, fikk jeg nok. ”Oye, estan tomando fotos de nosotras?”, spurte jeg, og jeg skulle ha filmet ansiktene deres i det øyeblikket. ”Ehh…snakker du spansk?”. ”Klart det!”, sa jeg. Etter mange unnskyldninger for alle grovisene de hadde sagt til oss, så ble det faktisk en interessant samtale.

Studier i skyggen

For å gjøre en lang historie kort; president Ortega var i León for å tale denne dagen, og det viste seg at disse mennene var høyt opp i det politske systemet. Den eldste av dem var en minister, den andre var valgkontrollør for presidentpartiet og hadde også planer om å bli visepresident. Den tredje tror jeg bare var med som ”slave”; sjåfør, fotograf og moralsk støtte. ”Har dere lyst å møte Ortega, el jéfe (sjefen), i kveld?”, spurte de oss og tok likegodt en telefon til presidenten mens vi satt der. Vi ble også tilbudt gratis ferie på yachten deres, fly med småfly hvor vi ville i Nicaragua, ta en tur til Cuba for å hilse på Fidél Castro eller bare bo på ett av de mange 5-stjerners hotellene en av dem eide rundt om i Nicaragua. Hele tida sa de at dette var gaver til oss som takk for vårt gode vennskap, og at de ikke forventet noe til gjengjeld. Yeah right.

Våre mektige venner

Jeg fortalte dem at jeg har tenkt å bli journalist, og de svarte at de kunne selvsagt skaffe meg jobb i de største avisene i landet, men jeg måtte være forsiktig med å kritisere politikken de jobber for. Det skal sies at jeg på ingen måte er enig med politikken presidentpartiet, FSLN, fører, fordi de bryter grunnloven, er korrupte og driver med åpenlys valgfusk, og det er bare noen av årsakene. Da jeg konfronterte dem med noe av dette, fikk jeg bare lange bortforklaringer som gjorde at jeg til slutt ikke husket hva jeg hadde spurt om.

Som vanlig, så går ikke alt slik som man planlegger her i Nicaragua, og Ortega kom ikke til sentrum av León likevel. Vi hørte ikke noe mer fra våre nye ”venner”. Det synes jeg var like greit. Men en spennende dag, det var det!

Tilhengere av FSLN

Trygt hjemme på hostelet gikk det opp for meg; pengene de så gjerne ville bruke på oss, er sannsynligvis penger som skulle tilhørt de mange prosentene nicaragüenses som lever under fattigdomsgrensa. Jeg ble kvalm av å etterpå gå på gata, se uteliggere, unge, hardtarbeidende mødre, barn med sult i blikket… Kvalm av egen overflod, av den råtne politikken, av den blodige urettferdigheten… Jeg kan nok ikke forandre verden over natta, men jeg skal aldri, aldri, aldri bli likegyldig.

Fra bybildet i León

Regntid

2011-09-15T19:29:00.000-07:00

Utenfor rommet mitt på hostel Colibri

Det pøsregner. Nei, det uttrykket dekker ikke dette været – for det virkelig bøtter ned! Så mye at det ikke er er noe vits å ha på musikk på dataen, for jeg hører den ikke uansett. Torden braker og lynet flerrer over himmelen som paparazzi- blitz på den røde løperen. Å komme seg fra restauranten til hostelet ble en våt affere, selv om vi tok taxi.

Jeg, ei sørlandsjente som elsker sola, har faktisk skjønt at regnet er helt nødvendig her. Det er fryktelig varmt og trykkende på dagtid, og vi går bare å venter på at regnet skal komme for å gjøre lufta lettere og friskere. Kanskje typisk norsk å være så opptatt av været, men her er det faktisk ganske avgjørende; møter og arrangementer blir nemlig avlyst når det er på sitt verste.

Feiring av Jomfru Maria

I dag er det nasjonaldagen til Nicaragua. Man skulle tro at det var i dag den store feiringen var, men i dag er det helt stille i gatene. Derimot har vi både hørt og sett mye til feiringen de siste to ukene. Flere ganger om dagen har det blitt avfyrt saluttsalver så kraftige at vi den første gangen trodde det brøt ut krig. I tillegg har skolebarn gått i stive uniformer i lange parader, guttene trommende på all slags rytmeintrumenter og jentene drillende/dansende. Veldig spesielt, men jeg synes synd på ungene som i timesvis marsjerer i denne varmen.

I går var Ingrid, Siri og jeg med Lucía i pinsemenigheten ”Casa de Jehova”. De holder på med en kampanje denne uka, og en pastor fra Panamá var derfor invitert. Først synes jeg det var utrolig morsomt at de spilte salsa- salmer, og danset mellom benkeradene. Etter en time var jeg derimot ganske sliten av å klappe. Da pastoren satte i gang fikk jeg sjokk. Jeg har aldri hørt noen rope så høyt og si så mange ord uten å puste! Vi gikk etter to og en halv time, da han begynte å kaste olivenoje på menigheten og noen besvimte.

Vi så på opplevelsen som et interessant innblikk i pinsebevegelsen i Nicaragua, men var enige om at det var i villeste laget for oss. Religion har derimot mange positive virkninger på samfunnet her. Det blir konsumert mindre alkohol i kristne familier, og det har effekt på familielivet. Alle pengene som ikke lenger går til drikke, kan nå komme hele familien til gode, og det er også mindre vold.

I dag er det torsdag, og det betyr ukas høydepunkt; salsakveld på baren ”La Olla Quemada” (den brente gryte). Jeg gleder meg!

Nicaragua, Nicaragüita!

2011-09-14T07:10:00.000-07:00

”Ay Nicaragua, Nicaragüita….” Jeg sitter å hører på nasjonalsangeren Carlos Mejia Godoy, og jeg er nettopp i Nicaragua, nærmere bestemt i León. Jeg har gått inn i min tredje uke her, og jeg begynner å venne meg til det som skal være mitt hjemland de neste månedene.

I helga var jeg i surfebyen San Juan del Sur (sammen med et busslass skandinavier), den mest kjente turistbyen i Nica. Det var utrolig vakkert der, med lange hvite strender og turkist hav. Restaurantene lå på rekke og rad langs sjøen, og det var hosteler på hvert hjørne, så det var ingen tvil hva som er den største næringen der.

Jeg bodde på Sunrise Beach Hostel, sammen med Silje, Siri og Ingrid, et enkelt, men sentralt hostel med hyggelige ansatte og maur under senga. Selv om jeg var i surfeparadis, så bestemte jeg meg for at surfe kan jeg gjøre så mye jeg vil i Lima, denne helga trengte jeg å slappe fullstendig av. Lørdagen ble tilbragt sammen med Ingrid og Siri og vi koste oss maks! Lunsjen var et av høydepunktene, den ble inntatt på ”El gato negro”, en kafé/bokhandel med Superfood, saftige smoothies og ferske bagels. De solgte til og med økologisk kokosolje, brukte bøker og Fairtrade- klær! Ikke så rart jeg følte meg hjemme der!

Både fredag og lørdag kveld var vi ute på byen, og jeg tror nordmenn gjorde seg tydelig bemerket i bybildet denne helgen, både positivt og negativt… En del ble frastjålet vesker og verdisaker, og noen få ble ranet. Jeg slapp unna ubehagelige opplevelser, og var som alltid fornøyd med å få danset litt! Det var en super helg, men på søndagen kjente jeg at jeg var klar for hverdag og rutiner.

Studiet er hardt, men veldig interessant! I og med at vi er en så stor gruppe norske, så har det blitt flere samtaler på norsk enn på spansk, og det er veldig hyggelig, men språket må vedlikeholdes (og forbedres!) I dag begynte jeg derfor å snakke med Lucia som jobber på hostelet jeg bor på. Hun virker litt sjenert, men etter hvert løsnet det og vi hadde en lang og spennende prat. Jeg ble invitert i hjem til henne, og til å være med i kirka hvor hun går. En fin mulighet til å få amigos nicaragüenses! Ingrid, Siri og jeg skal derfor bli med i kirka i morgen, og det blir i seg selv et kulturstudie, i og med at dagens forelesning i Latin- Amerika studier handlet om religion og dens betydning i dagliglivet, politikken og økonomien.

Jeg gleder meg til fortsettelsen – og kunne ikke hatt det bedre akkurat nå!

En uke i paradis

2011-09-04T20:16:00.000-07:00

Jeg har bare vært her i León, Nicaragua i en uke, men det føles som en måned. Siden jeg ankom byen på lørdag, har det vært mange inntrykk. Det mest fremtredende var selvfølgelig varmen. Klimaet er tropisk, men det er vinter her og vi er midt i regntiden. Det er konsant varmt og fuktig, og det kommer stadig noen heftige regnbyger, som vi gjerne blir advart mot av torden og lyn i forkant.

Jeg bor på et koselig hostel og deler rom med Silje fra Trysil. De som jobber her er som mødre for oss alle, og vil gjerne være til hjelp om det er noe vi trenger. Jeg har derfor vært så heldig at jeg får ”spesial- frokost” hver dag (med hensyn til diverse matintoleranser) og får masse deilig frukt og grønnsaker.

Det er alltid en utfordring å bli kjent med nye steder når jeg dessverre er utstyrt med en svært dårlig retningssans. Men byen er heldigvis ikke så stor, så med hjelp av et lite bykart, så har det hittil gått greit.

Nicaragua er det tredje fattigste landet i Latin- Amerika, etter Haíti og Guatemala. Vi ser ikke så mye til det her i sentrum av León, for her bor middelklassen. Men vi skal ikke langt ut av byen før standarden er en helt annen. Mange har ikke elektrisitet, og boligene er av svært enkel standard.

Jeg studerer spansk med didaktikk og Latin- Amerika studier, og jeg tror det blir et utfordrende, men svært lærerikt semester. Det er tungt å lese politikk og historie på spansk, og vi skal gjennom mye komplisert grammatikk. Motivasjonen er likevel på topp, og jeg gleder meg til å bli flinkere! Studiesenteret hvor vi har en del av forelesningene og seminarene ligger på stranda, og det føles uvirkelig å ha timer under palmene med bølgebrus i bakgrunnen og sand mellom tærne.

Intro- dag med innføring i Nicaraguansk kultur, politikk og historie

Stranden hvor studiesenteret ligger

Lesepause

Jeg har funnet meg et treningssenter, og er glad for å kunne gå på dansetimer igjen! De har også spinning, felles løping på tredemølle og pilates, så ingen unnskyldning for å ikke trene! Får også danset litt salsa, blant annet på ”La olla quemada”, en bar som har salsakveld hver torsdag. På åpningsfesten for Kulturstudier på fredag ble det også mye dansing, både salsa, bachata, merengue og reaggeton. For øvrig en utrolig bra fest, med god mat, Mariachi- band, DJ og selvfølgelig mange bra folk.

Lørdag var jeg en tur til hovedstaden, Managua, som ligger et par timer unna León. Landskapet langs veien var grønt og frodig, og mellom trærne kunne jeg skimte klynger av små hus hvor klesvasken hang på snora og små barn lekte utenfor. Både i grøftekanten og på motorveien trasket kuer, hunder og hester. Da vi nærmet oss storbyen var det derimot slutt på ”idyllen” og det var trafikk, forurensing, store reklameplakater og kjøpesentere overalt. I 1972 ble Managua utsatt for et kraftig jordskjelv som gjorde store ødeleggelser. Da de skulle bygge opp igjen byen, så ble det bare motorveier og ikke noe ordentlig ”sentrum”. Derfor er taxi og buss framkomstmidlene som gjelder.

Jeg måtte innom et senter for å skaffe meg en Mac- lader, og følte plutselig at jeg var i vesten igjen (for de som er kjent i Lima: nesten identisk til Jockey Plaza). Her var det dyre, flotte butikker, fine restauranter, amerikanske fast food- kjeder og en stor kino. Det var helt tydelig på klientell og bilene som sto parkert utenfor, at dette var et sted for de økonomisk priviligerte. Jeg er glad for at jeg bor i León, hvor jeg faktisk merker at jeg er i Latin- Amerika. Jeg synes det er mye mer spennende med de lokale restaurantene her og det yrende folkelivet i gatene. León er også en forholdsvis trygg by, og jeg føler jeg kan bevege meg ganske fritt. Mange kommentarer fra menn må vi derimot tåle, men det er vel bare å venne seg til.

Cerro Negro

I dag besteg vi vulkanen ”Cerro Negro”. Det er den yngste vulkanen i Mellom- Amerika, og er svært aktiv. Siste utbrudd var i 1998. Turen oppover var ganske bratt, og vi gikk på grus og stein av lava. På toppen slo varmen mot oss, og hvis vi gravde bare noen centimeter ned i bakken, så begynte det å ryke. For å komme ned igjen, løp vi ned skråningen som var av et tykt lag med ”lava- sand”. En fin tur og et interessant landskap!

I morgen starter andre undervisningsuke, og jeg satser på effektiv jobbing på dagtid og sosialt samvær på kveldene!

Hasta pronto!

Ankommet Nicaragua

2011-08-28T10:00:00.000-07:00

Da er jeg altså ankommet Leon, Nicaragua. Her skal jeg være i tre måneder og studere spansk. Reisen var veldig lang, men jeg rakk i hvert fall å bli kjent med en del av de andre!
Merkelig nok føles det helt naturlig at alle rundt oss nå snakker spansk, at det spilles salsa, bachata og reaggeton overalt og at vi får deilig lunsj til 15 kr.
Snart skal vi ha et info- møte og bli kjent med stedet vi skal studere. Det er på stranda, og jeg ser fram til en dukkert, her er det nemlig VELDIG varmt!
Bilder og mer oppdateringer kommer.

Jul i Lima

2011-01-11T07:04:00.000-08:00

Familien Aartun i Lima

Etter en fantastisk uke sammen med Thea (og andre gode venner) i Lima, ønsket jeg familien min fra Norge velkommen den 21. desember. Jeg var stolt over å få presentere ”landet mitt” for dem, men det var også med en viss spenning i magen. Hvordan blir det å kombinere mine to verdener?

Jeg fulgte pappas motto (”dette er ikke no’ gamlehjem!”) og tok dem med til Huaycan allerede første dagen. Det ble en sterk opplevelse for både dem og meg. For dem var det spesielt å se hvor jeg har jobbet, og de fikk virkelig se hvilke kontraster Lima har å by på. Jeg så bydelen med nye øyne, og det var en god følelse å merke at jeg tross alt er glad i stedet! Katrine, Hiuston, Victor og Yolanda hadde gjort en super jobb med å forberede et møte med Grupo de Rescate (ungdomsgruppen vi jobbet med), og gjensynsgleden var stor! Vi lekte, spiste paneton og drakk varm sjokolade. Ungdommene fortalte også om deres beste minner fra tiden sammen med gruppa. Det var rørenede å få bekreftelse på at arbeidet har betydd noe for dem, men samtidig vemodig at det ikke lenger finnes penger til å drive prosjektet videre.

Huaycan

Grupo de Rescate

Dagen etter tok vi en tur til Villa Maria for å besøke mødresenteret Thea jobbet på, og vertsfamilien hennes (som jeg bodde hos de tre første ukene i Lima).

Etter en omvisning på senteret, spiste vi deilig lunsj i hagen til Filomena, Maximo og Claudia. I og med at min familie ikke snakker noe særlig spansk, så utfordret de Claudia på både norsk og engelsk. Hun utfordret til gjengjeld oss med en klasse i Marinera (Perus nasjonaldans), og vi må nok innrømme at hun så noen hakk mer elegant ut enn oss…

Et flott møte ble det også med ”mamasitaene på hjørnet”. De første ukene mine Lima da jeg flyttet hit i fjor var fulle av nye inntrykk, og jeg snakket svært lite spansk. Det skjedde stadig vekk at Filomena ikke var kommet hjem før oss på ettermiddagen, og i og med at det var for farlig å vente utenfor huset, så gikk vi ned til butikkdamene på hjørnet. Der oppstod det et herlig vennskap, på tross av alder, ulik kultur og forskjellig språk. De tok vare på oss, fortalte oss historier, ga oss mat og vann mens vi ventet, og var alltid overveldende glade for å se oss. De var selvfølgelig i fyr og flamme da jeg denne gangen presenterte dem for familien min, og snakket så ivrig at jeg knapt rakk å oversette.

De gav meg et av mine første inntrykk av hvor gjestfrie og kjærlige mange peruanere er, og det har satt sine spor! Av dem har jeg mye å lære…

Butikkdama "Mamasita"

Julaften ble en annerledes og spesiell feiring. Mamma og pappa laget flott middag, og vi hadde invitert Grissel, Luis, Sebastian og Diego, min peruanske familie. Selv om kommunikasjonen gikk noe seint fordi jeg måtte tolke begge veier, så ble det en kjempe hyggelig kveld. Ungene herjet og lekte, og laget underholdning nok for oss voksne.

I Peru er tradisjonen at feiringen begynner først ved midnatt – da er det ut å se på fyrverkeri og ønske hverandre god jul, før man går inn for å spise paneton og drikke varm sjokolade. Min familie var derimot trygt i senga da klokken var 22, så jeg delte mitt paneton med vakten i resepsjonen. Da fyrverkeriet eksploderte på himmelen denne julekvelden, sto jeg alene på balkongen og lovet evig troskap til Lima.

Min fantastiske peruanske familie

Fyrverkeri ved midnatt

Resten av tiden i Lima kan kort oppsummeres slik: tur i fonteneparken, god mat, besøk på kunststedet ”Dedalo”, tid med Grissel, gudstjeneste i min kjære menighet ”Camino de Vida” (som heldigvis hadde oversettelse på engelsk til familien min), dansetimer på Mac Gym og hyggelige kvelder med venner.

Videre reiserute: Cusco, Urubambadalen, Macchu Picchu, Agua Calientes, Cusco, Puerto Maldonado, Cusco, Puno, Titikaka- sjøen, Puno, Colca- dalen, Arequipa, Lima. Sa noen tett program? Oppdatering om resten av turen kommer.

Heftig og begeistret

2010-12-18T10:53:00.000-08:00

Jeg er i Lima. For andre gang. Jeg hadde forventet at det skulle føles annerledes, at det ikke ville være det samme som sist. Men sannheten er at det føles FANTASTISK! Det føles merkelig normalt at jeg nå sitter i en leilighet i Miraflores, hører på cumbia og ser solen gå ned utenfor ”La costa verde”. Det føles bra å finne fram i den rotete trafikken på egenhånd, og at jeg lett kan kommunisere på spansk. Det føles godt at jeg vet nøyaktig hvilke kafeer som har den beste kaffen, og at jeg kan følge møtene i kirka mi live i stedet for på internett.

Jeg blir smigret når jeg blir spurt om jeg er peruansk, og når jeg får late som om jeg er ei ekte ”latina” på salsaklubben. Treningsstudioet er det samme, og jeg er i gledesrus når jeg kjenner igjen enkelte steg i de nye koreografiene til Jonathan. Vennene mine har fortsatt den samme humoren, og jeg er fortsatt en i gjengen. Jeg elsker at min kjære ”familie”; Grissel, Sebastian og Diego, bare er en busstur unna, og at jeg er så privilegert at jeg får bruke tid sammen med dem.

Jeg liker at jeg får oppleve dette paradiset sammen med min herlige Thea, og at hun ler av alle mine rare utsagn og morsomheter. Jeg liker at Anders og Anne Merethe er så greie at de låner oss leiligheten sin, vi så takknemlige!

Jeg liker at jeg kan ta en løpetur langs promenaden med vind i håret, grille meg på stranda og ikke ofre en tanke at det er surt og kaldt i Norge. Jeg trekker inn den velkjente (og svært forurensede) Lima- lufta og føler meg rett og slett hjemme!

Rotete refleksjoner i latino- rus

2010-11-25T16:15:00.000-08:00

Utsikt fra toget en tidlig morgen

Vintermarked på Birkelunden

Det er vinter i Oslo. Ute er det minusgrader og folk på gata er nesten ugjenkjennelige bak bobleajakker, luer og skjerf. Inne er det heldigvis varmt og lyst. Dagens salsakveld måtte droppes grunnet en lite samarbeidsvillig kropp etter utallige timer salsa og zumba de siste ukene. Men erstatningen var slett ikke verst; Dirty Dancing 2 – Havana Nights, retting av lillebrors spansklekser, og en ”gleder meg til vi reiser snart- samtale” med Theita.

Det er 16 dager til jeg for andre gang setter meg på flyet til Lima. Hva er det med Latin- Amerika som trekker meg som en magnet? Jeg har en anelse. Det er de åpne menneskene, at det er folksomt overalt, at det er lett å få venner. Det er humoren, travelheten, flørtingen, musikken, dansen, trafikken, nysgjerrigheten og gleden som peruanere sprer. Jeg skriver peruanere, men jeg er overbevist om at det gjelder resten av verdensdelen også. Dessuten er det forventningene og gleden over å få møte mine kjære venner igjen…
Heldigvis har jeg noen gode her i Norge også!

Tone

Ole Thomas

Gunhild

(Ikke si det til noen, men jeg drømmer allerede om neste reisemål; Cuba). For dem som kjenner meg er det derimot ingen hemmelighet at jeg er fullstendig betatt, nærmest forelsket, jeg kan simpelten ikke få nok av….cubansk salsa. Rytmene, musikken, stemningen…Ingenting får meg til å smile mer for tida! Og siden jeg er så heldig å bo i fantastiske Oslo, så kan jeg oppsøke dette hver eneste dag.
Selv om jeg lever i en latino- boble, så er tankene mine også hos mine venner i Lima som dessverre har mange tunge byrder. For noen brukes ikke adventstiden til å glede seg til den store julefesten, men heller til å prøve å få endene til å møtes slik at barna ikke må gå sultne til sengs. Andre strever med tøffe studier, som er nøkkelen til en bedre framtid uten fattigdom. Noen sliter med vonde familierelasjoner, andre med sykdom.
Dette er selvfølgelig problemer som finnes i Norge også, men de fleste av oss har sikkerhetsnett som forsikrer at vi ikke blir kastet på gata eller lide av sult.
Kanskje bør vi likevel ta litt bedre vare på de hjemløse i vårt eget land i denne kalde tida? Et smil og en varm kaffe kan lyse opp en dag mer enn man skulle tro.

Det er en utrolig frihet å kunne bevege seg fritt, både i eget land og i resten av verden. Å reise som norsk til Peru er ingen sak. Motsatt vei er derimot svært komplisert, selv for et kort ferieopphold. Hvorfor er det slik?
Hvordan er det å savne noen man er glad i, og vite at man sannsynligvis aldri vil ha mulighet til å dra dit hvor vedkommende er?
Kanskje er det derfor peruanere er så flinke til å leve i nuet, bruke øyeblikket…

Reiseklare

”…Hver dag forsøker vi å late som om vi ikke merker dette øyeblikket - som om det ikke eksisterer. Som om dagen i dag er den samme som i går, og vil være den samme i morgen. Men den som virkelig legger merke til dagen i dag, vil oppdage det magiske øyeblikket.”

Kalde nordmenn - eller bare usikkerhet?

2010-09-07T15:06:00.000-07:00

Jeg er for lengst kommet hjem fra mitt fantastiske opphold i Peru – men jeg vil fortsette å skrive om ting jeg ser og er opptatt av. For tiden bor jeg i Oslo og studerer kultur og kommunikasjon på Universitet. Men før jeg vet ordet av det, så er jeg på vei til Lima igjen! Nedtellingen har begynt…
I mellomtiden noen observasjoner fra min storby- hverdag.

Vi nordmenn er rare. Vi humrer kanskje litt når vi skal karakterisere oss selv, og innrømmer gjerne at vi kan være litt ”kalde” og vanskelige å bli kjent med. Men at vi oppfører oss – noen ganger, litt for ofte – så merkelig, det har jeg først lagt merke til etter at jeg kom hjem fra Lima, og etter å ha flyttet til Oslo.
Et eksempel: En gruppe jenter skal på dansetime, og blir sittende i gangen utenfor salen å vente før timen starter. Ingen av dem kjenner hverandre fra før. De setter seg ned eller henger langs veggen med god avstand mellom seg, og passer på å ikke kikke på de andre (i hvert fall ikke så de merker det). I og med at dette rommet ikke inneholder stort, verken på vegger eller gulv, så blir det etter hvert vanskelig å vite hvor man skal feste blikket uten å få øyenkontakt med de andre.
Ei jente til dukker opp. Hun setter seg ned, og kikker litt rundt seg, åpenbart interessert i kontakt, men får ikke respons fra noen. Plutselig spør hun jenta ved siden av seg et enkelt spørsmål; - Har du vært på denne timen før?
Det var nøkkelen. Jentene som sitter der blir plutselig svært så frimodige, og begynner å snakke med hverandre! Det kom ikke som noen overraskelse at jenta som turte å gjøre det etterlengtede, men forbudte, nemlig å bryte stillheten, har bodd mange år i USA og andre land utenfor Europa. Hun var ikke lenger fastgrodd i de norske sosiale reglene, og det er kanskje like greit?
Et annet eksempel er når store forelesninger holdes i auditorium. Studentene vet at det sannsynligvis blir fullt, og at man er nødt til å sitte tett for at alle skal få plass. Til tross for dette, så setter man seg med minst ett sete mellom seg selv og dem man ikke kjenner. Om man ikke gjør det, så bryter man en sosial norm og kan vente seg merkelige blikk. Jeg synes dette er såpass unaturlig at jeg likevel velger å gjøre det – med variert resultat. Jeg har bokstavelig talt blitt vendt ryggen til og ikke fått øyekontakt med min sidemann, og jeg har opplevd å få hyggelige samtaler og noen nye bekjentskaper.
Det er greit nok at man ikke trenger å bli kjent med alle man møter på sin vei, av og til har man bare lyst til å sitte i fred. Men å gi noen et smil og kanskje et hei er vel strengt tatt ikke så mye å forlange? JA til flere våkne blikk, NEI til norske steinansikter.
Jeg vil at vi skal kaste ut Janteloven vi så strengt dømmer oss selv og andre under. Begynn å tro at du er noe! Begynn å tro at du kan være noe for andre! Og tro at andre kan være noe for deg…

Tøffe skjebner

2010-04-12T15:53:00.000-07:00

Det er nøyaktig 16 dager til hjemreisen til Norge begynner, etter 7 måneder her i Lima.
Det er godt å tenke på alt det fine jeg har å komme hjem til. Jeg gleder meg til å puste inn den norske lufta, til å kunne vandre relativt trygt rundt i gatene og til alt som er kjent og kjært. Selvfølgelig gleder jeg meg veldig til å treffe familie og venner igjen, og til å ”kjenne kodene” i samfunnet, forstå og bli forstått.
Samtidig - det finnes også grunner til at jeg gjerne skulle stoppet tiden og bare blitt her.
For jeg vet så inderlig godt at vi er urettferdig heldige i Norge. Selv om det ikke alltid føles sånn, så er vi født med gullskje i munnen og puter under armene, i hvert fall i sammenligning med mange av skjebnene jeg har fått møte her. Og det er lett å glemme. Det er lett å klage over for lite stipend, strenge foreldre eller morgenrush på vei til jobb, bagateller. Det er så alt for lett å holde seg innenfor den trygge, norske boblen og lukke øynene for det vonde som finnes i verden. Og det er alt for lett å tro at vi har nøkkelen til det gode liv.
Men er det vi som er verdens lykkeligste? Det tror jeg ikke lenger, etter å ha sett hvordan peruanere på mirakuløst vis klarer å løse problemer. Her hjelper naboer, venner og familie til når èn trenger hjelp. Her bruker en kirke en hel uke på å tjene mennesker som har behov for det, uten å forvente noe tilbake. Jeg har i mange tilfeller sett den gylne regel i praksis; ”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem”. ”De fattige” går slett ikke rundt hver dag og ønsker seg et bedre liv. Nei, mange av ”de fattige” er noen av de mest livsglade og omtenksomme menneskene jeg har møtt! Det gir meg en tankevekker. Er det så viktig å streve mot målet om matrielle ting og luksus? Hva er egentlig livskvalitet?

I min tid i Peru har jeg blitt kjent med mange flotte barn og ungdommer. Jeg tar av meg hatten for at de ikke gir opp og kommer seg fremover, for skjebnene deres ser ikke alltid så lyse ut…
Jeg skal fortelle en av historiene som den siste uken har berørt meg. Navnet på personen er gjort om.

Elena er 16 år gammel. Hun bor i Huaycán sammen med mor, far, tante, bestemor og to søstre. Jeg møtte henne første gang da hun kom på en av mine danseundervisninger. Hun hang seg på med godt mot, til tross for at de andre kunne koreografiene fra før. Dessverre gikk ikke så lang tid før hun måtte gi opp. Selv om jeg gikk gjennom bevegelsene svært sakte sammen med henne, så fikk hun det ikke til. – Slapp av!, sa jeg. – Alle synes det er vanskelig første gang!
Jeg skulle så gjerne ha fulgt henne mer opp, men jeg hadde også ansvar for å fullføre undervisningen for de andre jentene. Heldigvis gikk hun ikke, men ble sittende å snakke med Katrine. Mens jeg var opptatt med dansingen, hørte jeg stadig vekk noen rare lyder og merkelige skrik, men skjønte ikke hvor det kom fra. Jeg satte meg etterpå ned å snakket med Elena. Det viste seg at hun har tiks, og har vanskelig for å kontrollere spasmer i armer, bein og stemmebåndet. Dette gjør også at hun ikke går på skole, og hun begrunnet det med at hun forstyrrer de andre elevene.
Da vi spurte henne hva hun liker best å gjøre, så svarte hun; - Å danse. Men det er vanskelig for meg, og jeg føler meg tykk.
Elena er ei nydelig jente som ikke er i nærheten av å være overvektig, men den dårlige selvtillitten hennes sier noe annet.
Som i alt for mange hjem i Huaycán er det mye vold og misbruk, og Elenas hjem er et av dem. Familien vil ikke innrømme at hun har en sykdom, og Elena selv får skylden for at hun ikke mestrer alt det ”normale” 16- åringer gjør.
Min erfaring er at dans og bevegelse til musikk kan være god terapi, og når hun så gjerne vil danse, så klarer jeg ikke å la være å gjøre noe med det. Planen er at vi skal være sammen, bare oss to, for at hun skal få jobbe i sitt tempo uten press fra noen. Da jeg ba moren hennes om lov til å gjøre dette prosjektet, så svarte hun; - Ja, hun er jo bare her i huset hver dag uten noe å gjøre, så hvorfor ikke?
Jeg er spent på hvordan dette går. Jeg har på følelsen av at hun kan gi meg vel så mye som jeg kan gi henne.
Jeg skal klype meg selv hardt i armen neste gang jeg sutrer for småting. Det er mange andre som har større grunner til å gråte, men som likevel holder hodet over vannet.

Siste måneds oppdateringer

2010-03-02T20:45:00.000-08:00

Det er alt for lenge siden jeg har skrevet blogg. Det er ikke fordi det ikke har skjedd noe nevneverdig, snarere tvert i mot. Tida går fort! Jeg prøver å fri meg fra den norske tenkemåten om at tida løper fra oss, og heller se det på den måten at tida kommer bakfra. Det man ikke får gjort i dag, er det tid til i morgen…

På bytur med Victor og Katrine

Likevel, det er ikke til å komme unna at den siste måneden har gått rasende fort.

Etter mye komplikasjoner med prosjektet og jobben, så har jeg nå hatt en måned hvor jeg har fått stort utbytte av det jeg har gjort. Jeg fungerer for det meste som danselærer, og blir supergiret når jeg merker at barna liker det, lærer og koser seg. For meg finnes det ikke noe bedre måte enn dans å uttrykke følelser, være kreativ og ha det gøy samtidig, og det er derfor så fint å få lært det bort og se noe av den samme gleden hos barna.

Danseundervisning i en kirke i Huaycan

Jeg har lært masse om peruanere den siste måneden. Det finnes flere faser når man blir kjent med en kultur, og for meg er det mest spennende akkurat nå. Jeg er over turistfasen, jeg er over kultursjokkperioden, og språket flyter lettere. Jeg får innsikt i ting jeg aldri kunne tenkt meg tidligere, på godt og vondt. Jeg har akkurat gjort ferdig oppgaven min, som handler om forskjellene mellom fattig og rik i Peru, og gjennom arbeidet med denne har jeg fått bekreftet en del tanker, og samtidig fått noen nye perspektiver.

I comedoret hvor vi jobber

Jeg er så heldig at jeg bor med min beste venninne her, og hennes to små barn. Vi har det så gøy sammen, samtidig som vi kan sitte i timesvis å prate om livet, vanskeligheter og drømmer. Jeg er så takknemlig for å være en del av deres liv, og det er fælt å tenke på at om bare to måneder må jeg reise fra dem.

Sebastian og Diego

Grissel

I fonteneparken

Akkurat nå preges vi av jordskjelvet som nettopp rammet Chile. Det kunne like godt ha skjedd her i Lima, og med tsunamivarsel og mini- jordskjelv i deler av Peru de siste dagene, så kan vi ikke føle oss helt trygge. Det er uvant å ha naturkatastrofene så nærme! Men vi har en plan for hva vi må gjøre om noe skjer, og en ryggsekk med ”nød- utstyr” står pakket og klar ved døra.

Ellers kan jeg glede meg over at det fortsatt er sommer og sol, og at noen av studiedagene kan utnyttes på stranda. Håper det varer helt til jeg skal hjem!

Ulempen med varmen er at det er dampende hett å danse på treningsstudioet, men jeg klarer likevel å bruke 15 timer der hver uke. Får ikke nok latino- dans!

Jeg har også funnet trivsel i den nye kirka vi går i. De har Hillsong som forbilde, og minner meg mye om møtene på Skjærgårds. Pastorene snakker om interessante og viktige temaer, og jeg gleder meg til hver søndag J

En liten oppdatering av den siste tida, fortsettelse følger..

Nye kulturinntrykk

2010-01-29T14:04:00.000-08:00

Selv om jeg nå har bodd i Peru i fire måneder, så har jeg de siste dagene fått flere nye kulturopplevelser enn på lenge.

Som nevnt tidligere, så har jo ikke prosjektet vårt gått akkurat som vi forventet. Det ble avsluttet i desember, og det begynner ikke noe nytt før i mars. Derfor har Katrine og jeg skaffet oss arbeid selv, og denne uka begynte vi skikkelig. På onsdag dro vi til en kirke i Huaycan som driver med aktiviteter for barna nå mens de har sommerferie. Jeg er ikke helt komfortabel med å bli kalt misjonær, men å ha danseundervisning er noe jeg har hatt lyst til lenge. Gruppa jeg begynte med var rundt 11-12 år og lærte overraskende raskt! Da jeg trodde jeg var ferdig etter halvannen time, fikk jeg vite at jeg nå skulle undervise neste gruppe, omtrent 30 viltre unger. Det var ikke nok plass inne i kirkerommet, så vi danset utenfor. Interessant, men det gikk fint! Det var vel så mange gutter som jenter, og jeg fikk inntrykk av at å danse hiphop var noe de ville gjøre mer av!

Det var godt å merke at jeg (endelig!!) kunne gjøre litt nytte for meg, og ha direkte kontakt med barna. Det er rørende hvor lett de ga meg tillit, og hvor ivrige de var etter å få det til.

I dag jobbet vi i et Comedor, et kjøkken hvor 5-6 damer lager mat som selges billig til nabolaget. Vi fikk hjelpe til å skrelle grønnsaker, og det var et kulturstudie i seg selv å følge med på hvordan de gjorde ting og hvordan de oppførte seg. For det første, så var det vanskelig å skjønne samtalene, for de byttet hele tiden på å snakke spansk og ketchua (et språk som brukes av folkene fra fjellene). De gjorde mange ting som nordmenn flest ville rynket på nesen av, men som jeg faktisk begynner å synes er morsomt og sjarmerende;

Sliper kniven på kanten av sementgulvet

Kutter kjøtt med den samme kniven uten å vaske den

Alle bruker sine (uvaskede) hender i maten som lages

Vasker hendene sine i det samme vannet som de ferdigskrellede potetene ligger

Hunder sover hunder bordet, og dermed også hundrevis av fluer

Kjøttbein kastes ut av vinduet slik at løshundene kan sloss om dem

· Kvinnene som jobber i comedoret er veldig hyggelige, og synes det er fryktelig komisk at to gringaer gidder å hjelpe til med deres gjøremål. De er heller ikke redd for å kommentere ting og spørre svært direkte spørsmål. Det første jeg ble møtt med da jeg kom var ”Du var jo så tjukk før, nå er du blitt kjempetynn! Du kommer til å bli til luft hvis du ikke spiser”. Jeg fikk også spørsmål om jeg hadde kontaktlinser og farget hår. Det sier litt om at det er svært få blondiner med blå øyne som besøker Huaycan… Dessuten var damene helt bestemt på at de skulle spleise oss med diverse sønner, slik at vi ble i Peru og ikke reiste tilbake. Da vi sa at vi hadde kjærester i Norge, så sa de bare ”Jammen dere kan jo bare bytte?” Man må bare nikke og smile, og prøve å holde latteren inne til bussturen hjem.

Selv om jeg begynner å trives så godt i dette landet at det blir blandede følelser når jeg skal hjem, så er machokulturen noe jeg ikke setter så stor pris på. Denne uka har jeg flere ganger måttet telle til 10 for å ikke si upassende ting til menn som behandler oss mildt sagt respektløst. Men ved å se denne siden av kulturen fra innsiden, så er det også enklere å forstå mer av de kompliserte problemene som finnes her.

Siden det er så lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen, så kan jeg jo oppdatere dere med få ord hva jeg ellers har gjort de siste ukene:

Bodd fem døgn i kloster, inspirasjonsuke med de andre norske voluntørene, lærer Harald og ettåring Eirik fra Hald

Surfet

Blitt solbrent

Vært på Baby Shower for tre mødre mellom 13 og 15 år

Blitt kjent med Anders, nordmann som jobber i Lima

Feiret tre bursdager; mine vertsbrødre og min vertsmor (og bakt tilsvarende mengder kaker)

Blitt venn med mine danselærere

Brukt mange timer på Skype med venner og familie
Vært på oppdagelsesferd i Lima

Og livet går sin gang her i Lima, og jeg skal nyte hver dag!

Ettåring Eirik, lærer Harald og teampartner Katrine

Jeg blir aldri lei av de vakre solnedgangene her!

Bursdagsfeiring for lillebror Sebastian (t.v) i barnehagen

...Og jeg bakte min første barnebursdagskake...

Hva skal man si..?

"Hva gjør jeg nå?"

2010-01-12T21:28:00.000-08:00

Det er mange tunge skjebner i Huaycan. Jeg skal fortelle om en av dem...

Har du noen gang tenkt på det faktum at de fleste av oss ikke har noen norske venner som strever for å overleve på grunn av pengemangel? Selvfølgelig finnes det mange som sliter for å få regnskapet til å gå opp, men de aller fleste har tak over hodet og mat på bordet. Og skulle noe skje så man ikke har mulighet til å jobbe, så finnes det ordninger slik at man fortsatt ikke står på bar bakke. Her jeg sitter i Lima kan jeg ikke annet enn å bli overveldet av takknemlighet! Det er nemlig ikke alle som har det like lett.

En ting er å jobbe midt i fattigdommen, se dens grusomhet og måtte akseptere at man ikke kan hjelpe alle. En annen ting er når man har gode venner og kollegaer som blir rammet av fattigdommens kalde klo, og man ser på nært hold hva dette gjør med de menneskene man har blitt så glad i.

En historie har gått inn på meg de siste dagene. Den handler om en kvinnelig kollega som har jobbet i Agape helt siden oppstarten. Hun er utdannet forsvarer og har hjulpet utrolig mange mødre og barn gjennom vanskelige juridiske saker med ektemenn som slår og misbruker. Hun har et stort hjerte og alle rundt henne merker kjærligheten hun gir i overflod. – Jeg kunne gjort alt for barna!, sier hun stadig vekk og ingen er mer troverdig i dette enn henne.

Det er tøft å være kvinne i dette landet, kulturen er svært mannsdominert. Min kollega har likevel vist gjennom et langt liv hvordan det er mulig å klare seg uten en mann ved sin side. Allerede som 16 åring giftet hun seg, men ektemannen forlot henne da hun var blitt 23. Der satt hun igjen med to små døtre, og måtte livnære seg ved å selge produkter hun selv strikket. Fortsatt har hun smerter i hendene etter denne perioden. En skilt kvinne har ikke særlig høy status i samfunnet, og ingen hjalp henne.

Min kollega bor i dag i Huaycan, i et hus hvor det er lite husrom, men mye hjerterom. Her lever hun sammen med sine to døtre, barna deres og en svigersønn. Hennes største drøm er at alle barna skal få mulighet til å studere, og hun hae jobbet hardt med å spare opp penger til svigersønnen. Da han en dag i høst var på vei til banken for å betale skolepengene, ble han ranet. Et hardt og brutalt, men forhåpentligvis midlertidig, punktum for utdannelsen hans…

Da vi traff vår kollega første dag etter juleferien var hun sliten av en høytid med mye regn; for taket lekker. – Vi kunne ikke gå ut, for det regnet og var kaldt! Inne var det også kaldt, og sengen min er våt. Jeg har derfor sovet på sofaen, og trukket plastikk over meg, fortalte hun. Likevel ble jeg rørt av hvor glad hun var for å være på jobb igjen, og iveren etter å arbeide var stor. Men ved lunsjtider kom sjokkbeskjeden. Etter bestemmelse fra direktøren var det ikke lenger plass til henne i Agape. Etter mange års trofast tjeneste ble hun sendt på dør uten forvarsel, og uten noen som helst ”sluttpakke”. Dett var dett.

- Hva gjør jeg nå?, spurte hun seg selv og oss.

Og hva skulle vi svare? Det er vanskelig å finne arbeid, og hun trenger en viss sum penger for å kunne sette mat på bordet og spare opp til studier for barna.

Alt virket med ett så håpløst, og fortvilet ble jeg sittende uten å finne på noe fornuftig å si.

Men i stedet for å gråte og klage, så sier hun bedrøvet, men med et oppriktig håp: - Gud vil verne om oss, han vil velsigne oss. Det er hans løfte, og jeg vet han vil gjøre det.

Hennes sterke tro og rolige holdning beundrer meg. I en slik situasjon gjorde hun det vanskeligste, men muligens det eneste riktige; satte hele sin lit til Gud.

Et forsiktig ønske var alt hun bad oss om; å si ifra hvis vi kjente noen som kunne tenke seg å bidra med skolepengene til svigersønnen.

Et oppriktig ønske, totalt fritt for egoisme, men drevet av kjærlighet.

Er det noen som vil være med å oppfylle dette?

Ditt liv skal overstråle middagssolen,

og mørket skal bli som den lyse morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp;

du kan se deg om og legge deg trygt.

Job 11, 17-18

Nytt år - nye muligheter

2010-01-06T12:57:00.000-08:00

Et nytt år har begynt. Et nytt år med nye muligheter. Del 2 av mitt opphold her i Peru er i gang. Mange har fortalt meg at det er etter jul det virkelig begynner! Det er da språket begynner å sitte, man er kommet godt i gang på jobb og tida går alt for fort mot april og hjemreise. For meg stemmer dette delvis. Ja, det har løsnet med språket, og jeg er rimelig komfortabel med å snakke spansk. Og ja, tida går fort, det er mye jeg vil gjøre før jeg skal tilbake til Norge! Men at vi har kommet godt i gang på jobb kan jeg ikke akkurat skryte av. Prosjektet vårt ble nemlig avsluttet i desember, og absolutt hele teamet (unnatt meg og Katrine) har sluttet. Det begynner riktignok et nytt prosjekt i februar/mars, men vi er for utålmodige til å vente på at det skal komme i gang. Vi har derfor brukt mye tid i ferien på å tenke, diskutere og foreslå løsninger.

Siril, Fattigdomsbekjemper- sauen og Katrine - teamet som ikke gir opp så lett!

Det var med mye spenning vi i dag reiste til Huaycan for å undersøke hvilke muligheter som kunne realiseres. I løpet av noen få timer kunne vi glade og forventingsfulle sette oss på bussen igjen med en full timeplan for de neste ukene:

Vi skal hjelpe til på en bibelskole for barn to dager i uka. Katrine skal ha undervisning og leker, jeg skal ha dans/lek til musikk.

En dag i uken skal vi hjelpe til på et comedor (et sted hvor mødre samarbeider om å kjøpe inn og lage mat for å selge billig til dem som er tilknyttet kjøkkenet). Her skal vi hjelpe til med å lage mat, lære dem oppskrifter fra Norge, og jeg skal også ha danse- workshops. En dag i uken skal vi også jobbe med en ungdomsgruppe, ha møter med leker, andakt, undervisning, og overraskelse; jeg skal ha en dansegruppe.

Nå ser det ut til at alle timene jeg har hatt med latino- dans endelig kommer til nytte for flere enn meg selv! I det siste har jeg blitt mer kjent med lærerne mine, og er veldig fornøyd med å bli invitert til ekstra- timer på andre sentere i tillegg til det jeg går på til vanlig. Det blir med andre ord mye dans!

Vi nordmenn har noe å lære av peruanere når det gjelder vennskap. Vi har flere ganger blitt overrasket over hvor mye omtanke vi blir vist av blant annet våre (tidligere) kollegaer. Vi bor alle langt fra hverandre, men når vi møtes, så har vi det utrolig gøy. I tillegg er de så flinke til å sende koselige meldinger, og på mange måter vise at de bryr seg.
Jeg farter rundt en del alene, ofte til treningssenteret, og har fått mange venner der. Folk tar kontakt, og plutselig oppstår et nytt vennskap. Det er noe annet enn i Norge hvor man kan gå en plass å vite hvem alle er, men knapt utveklse et ord med noen.

Jeg har lært at vennskap ikke nødvendigvis handler om hvor mye tid man har brukt sammen, og ikke alle vennskap trenger å være veldig dype. Det er alltid bra å ha noen å smile til, småprate med og noen som blir glad for å se deg.

Jeg satt en dag å tenkte; hva kan jeg bruke den siste feriedagen min til? Og kom plutselig på at jeg ikke hadde vært på stranda enda! Det har egentlig ikke vært særlig varmt her, vi har faktisk frøset en del, men nå begynner sommeren å komme. Med slippers, sommerkjole og sterk solfaktor i veska fant vi paradiset, og var som i himmelen for noen timer. Lunsjen bestod av nypresset appelsinjuice, knallrøde jordbær og grove rundstykker, og ble akkompagnert av bølgesus og paraglidere som rolig svevde over oss. Alt var enkelt sagt, IDYLLISK!

Jeg ble raskt revet tilbake til virkeligheten da jeg på hjemveien var noen centimeter fra å bli påkjørt av en stor buss… Livet her er kontrastfylt på mange måter!

Julaften

2009-12-26T08:13:00.000-08:00

Plutselig var julaften her… Jeg hadde forventet på forhånd at jeg kom til å savne alt jeg forbinder med jul hjemme; julesokk på peisen, pinnekjøtt, kaldt vær, pepperkaker, dansing i kirka, gaveåpning, julelys og familietid. Det gjorde jeg for så vidt også, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd. I og med at jeg har vært her så lenge, så føltes det ganske naturlig å feire jul med ”fremmede”, spise paneton, drikke varm sjokolade og se på fyrverkeri ved midnatt. Likevel satt jeg stor pris på å få en liten del av julestemningen hjemme i Lillesand gjennom Skype, og ble rørt til tårer da min fantastiske familie sang ”Deilig er jorden” for meg.

Dette koselige bildet fikk jeg tilsendt på mail - Iselin og Daniel lager "hongabonga- kaker"

Jeg ble minnet på at julen ikke handler om tradisjoner og en spesiell stemning, men om fellesskap, å dele og at Jesus kom til oss som et fattig barn i en stall. To av mine venner her er opprinnelig fra jungelen, men studerer i Lima. Denne julen kunne de ikke reise hjem på grunn av jobb og studier, og hadde ingen andre planer enn å la høytiden passere fra den lille leiligheten sin. Det syntes vi var for galt, og inviterte dem til oss. Sent på ettermiddagen traff vi to andre nabogutter som heller ikke kunne reise hjem til familiene sine, og vi inviterte like godt dem også. Leiligheten jeg bor i er veldig liten, og vi hadde ikke beregnet mat til så mange, men vi fant fram det som var av stoler og bord, og fordelte middagen så det ble nok til alle. Det ble en riktig så hyggelig kveld, uformelt og koselig med gitarspill og dansing på stuegulvet. Noe pakkehysteri var det ikke, det viktigste var at vi var sammen. Så selv om familiene våre var langt borte denne kvelden, så følte vi oss ikke alene…

Robin tester buffeten

Ungene syntes det var stas med gavene

Musikk og dans hører med

Mmm- paneton!

Diego og meg

Julen er her...

2009-12-20T08:52:00.000-08:00

Det nærmer seg jul, det er det ingen tvil om. Her jeg sitter i Lima er julestemningen en annen enn hjemme i Norge. Det er ikke mørkt og kaldt, de brenner ikke stearinlys og ingen har hørt om julekalender. Her er det panteon (en gigantisk muffins) og varm sjokolade som gjelder, og overalt pynter de med lys i alle farger og plastikkjuletrær. Mange steder er julen minst like kommersiell som i Norge, for kontrastene er store i denne byen. I noen områder har menneskene i overflod, bor i flotte villaer, handler i vestlige kjøpesenterer og lever med alle matrielle goder. Mange av dem har aldri vært i de fattigste områdene i Lima, og ser elendigheten kun på avstand.

Jeg jobber i et av byens verste slumstrøk, Huaycan. Her lever mange mennesker i ekstrem fattigdom, og har ingenting. Her lever mennesker i desperasjon, i frustrasjon og i konstant frykt for å ikke ha nok til livets opphold. Her lever barn med foreldre som slår, som misbruker, som drikker opp de siste pengene. Her vokser barn og unge opp i en konstant kamp for å klare seg, fysisk og psykisk.

I disse fullstendig forskjellige verdenene går det likevel mot jul. Budskapet om Ham som kom og ble født i en stall er viktigere enn noen gang. Jesus falt ikke rolig ned fra himmelen og landet på et plettfritt pelsteppe. Han ble ikke svøpt i de fineste stoffer, fikk ikke spesialbehandlet babymat og ble ikke født av et vellykket par med utdanning, hus, hund og Volvo.

Jesus kom som en av de fattigste. Han ble født av en ung jente som ikke hadde planlagt å bli gravid. Han kom i en tid hvor alle var opptatt med sitt, og ingen hadde plass til den lille familien. Og han kom for oss alle, uten unntak.

For oss nordmenn kan det være vanskelig å forestille seg at folk klarer å leve slik de gjør i Huaycan. Hvordan holder de ut? Hvor får de kraften fra? Hva driver dem fra dag til dag?

Til tross for de mange alvorlige problemene som er grusomt tilstede i Huaycan, så finnes det håp. Barnelatter i ivrig lek. Dyp konsentrasjon i skolearbeidet. Storesøsken som tar ansvar for de små. Mødre som stolt viser fram smykkene de nettopp har lært å lage. Ungdom som brenner for å gjøre en forandring i samfunnet. Menigheten som synger sin lovsang til Gud. Familier, venner og kollegaer som har kjærlighet til hverandre.

I Bibelen står det ikke at de rike skal ha det bra, og at de som er fattige må kjempe for å bli rike, for da skal også de få leve lykkelig. Nei, det står at de siste skal bli de første. De minste skal bli de største. Her, midt i fattigdommens urettferdige verden, så finnes håpet. Troen er sterk. Kjærligheten holder folk sammen. Gud har også drysset sine gaver over denne delen av verden. Han har gitt mennesker flotte egenskaper, evner og muligheter.

Vi som har det godt og har alt vi trenger har et ansvar for å dele, spesielt i julehøytiden. Det betyr ikke alltid at vi skal gi alle pengene våre til de fattige, mange ganger er det kun en midlertidig hjelp. Men vi må tørre å åpne øynene våre. Se rundt oss, i nærmiljøet, i byen, og for noen utover landegrensene. Hvor kan DU gjøre en forskjell? Hva kan DU gjøre for at noen skal få en bedre julehøytid?

Kanskje er det nok å sende et julekort til gammel venn. Kanskje kan du spandere lunsj på en tigger på gata. Kanskje invitere mennesker du vet ikke har så mange rundt seg hjem til deg. Kanskje bruke litt av din tid på å slå av en prat med en som er ensom.

Alle har vi evner og gaver, som vi har mulighet til å glede andre med. Gjør det i dag!

Ha TRO og HÅP på at KJÆRLIGHET kan forandre verden.

Og på en ny måte blir 1 Kor 13,13 viktig denne julen; ”Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”

God jul!

Hilsen Siril

Ekte juleglede

2009-12-13T20:04:00.000-08:00

Jeg hadde en fantastisk dag på lørdag. Var i utgangspunktet innstilt på å ha fri, sove lenge og slappe av, men ble bedt om å hjelpe til med en event i forbindelse med jobben. Det viste seg at en gruppe unge, velstående mennesker som arbeider i en bank i den rike delen av Lima hadde kontaktet Agape for å få lov til å lage julefest for barna tilknyttet prosjektet.

Nærmere 80 (!) unger var invitert, og i en skolegård vi lånte for anledningen yrte det av liv og forventning. Bank- gruppa, som heller likte å kalle seg "venner av Agape", viste en helt spesiell iver etter å hjelpe, og det var fantastisk å se gleden hos både barna og de besøkende i lek og samtale. Mange av dem som tilhører den øvre middelklasse i Lima har aldri sett fattigdommen som finnes i Huaycan på nært hold, og det er derfor spesielt fint at disse ungdommene selv tok initiativ og valgte å bruke både av sin tid og sine penger på disse ungene.

Gruppa hadde med seg flotte gaver til alle, navngitt og spesielt tiltenkt hvert enkelt barn. Det var stor stas da julenissen kom, og de fikk ta imot pakkene av helten selv.
Man trenger ikke å reise ut av landet for å hjelpe.
Uansett hvor lite man tror man eier, så er det alltid noen som har mindre...

Stresshåndtering - viktig for alle og enhver!

2009-12-11T07:05:00.000-08:00

I fonteneparken

Vi er i den avsluttende perioden av året, og på kontoret er alle veldig stresset. Papirer og evalueringer skal gjøres ferdig, og tidsfristen banker på døra.

Midt i alt dette ble det i går likevel prioritert tid til at hele teamet deltok på en workshop med en psykolog. Han snakket om stress, og hvordan man takler det på en best mulig måte. I par fikk vi blant annet i oppgave å først fortelle hverandre ting vi MÅ gjøre. Deretter skulle vi snu og bytte ut JEG MÅ med JEG VIL! Plutselig ble pliktene og gjøremålene litt mer overkommelige. Å ha en positiv holdning kan gjøre at vi alle kommer lettere gjennom en stressende hverdag, enten med jobb, skole, studier eller organisering. Kanskje er det viktig å ta kontroll over livet sitt, og gå inn i oppgaver med innstillingen om at dette faktisk noe jeg selv har valgt å bruke tiden min på?

Psykologen mente også at 10 minutter med stillhet hverdag kan gjøre oss mer avslappet. I en stresset periode er det overraskende vanskelig, men desto mer nødvendig!

Å puste riktig er en klisje mange er lei av å høre. Men prøv å sette deg godt til rette, puste ordentlig med magen og slappe av i alle muskler. Det er avslapning på rekordtid!

Stress har tre faser:

1. Man har mange ting å gjøre, og hverdagen er hektisk, men man er optimistisk og har det bra.

2. Man har vanskelig for å sortere alle gjøremålene, og blir ukonsentrert og bekymret.

3. Kroppen begynner å si ifra med hodeverk og smerter. Man føler seg maktesløs og at oppgavene er uoverkommelige.

Psykologens beste tips for en roligere hverdag:

1. Skru av mobilen når du har en samtale ansikt til ansikt

2. Lev i nåtiden – nyt øyeblikket

3. Start hver dag med å si positive ting til deg selv

4. Premier deg selv når du har lykkes med noe

5. Vær takknemlig!

6. Feir livet! (Celebra la vida - Axel)

Nå har jeg flyttet til en ny familie, og har det veldig bra.

   Spansken går det bra med, og endelig føler jeg at jeg får sagt det jeg har lyst til å si og
   forstår et meste.
   Og med dette skal jeg snart gå inn i en (forhåpentligvis) rolig juleferie.

   "Kast all deres bekymring på Ham, for han har omsorg for dere" 1.Pet 5,7

Peruanske gentlemen

2009-12-04T20:23:00.000-08:00

Av og til kan jeg bli rimelig lei av plystring, roping og smaskelyder på gaten, og alle ting som følger med den såkalte macho- kulturen. Men den har jammen meg gode sider også! Da jeg ble bedt om å handle inn premier til en ungdomsgruppe på jobb i dag, så tenkte jeg at det var en enkel sak. Men på handlelisten sto det:

28 kg sukker
3 kg sjokolade
56 bokser melk
30 kg paneton

- og jeg skjønte at dette kunne bli en smule problematisk. I hvert fall ville det vært det i Norge.
Her i Peru fungerer det sånn: Jeg går inn i butikken. Møter en smilende gutt som spør om han kan hjelpe når jeg står der litt småforvirret i det gigantiske supermarkedet. Han hjelper meg å finne det jeg skal ha og kjører den store vognen til kassen. Der står det en som putter tingene i esker og poser for meg, og en annen som bærer det ut. På parkeringsplassen står det en taxi klar, og sjåføren både bærer kassene og åpner døren for meg. Da jeg kommer hjem dit varene skal, så gjelder samme servicen fra sjåføren. Ved inngangen kommer det en tilfeldig forbipasserende som spør om han skal hjelpe meg, og han sørger for å få alle tingene mine trygt på plass.
Dette kunne blitt en anstrengende ettermiddag, men endte med at jeg knapt løftet en finger. Norske gutter og menn, dere har ikke vondt av å være litt "gammeldagse" gentlemen en gang i blant!

Lystig lek - blodig alvor?

2009-11-26T11:33:00.000-08:00

I går møtte jeg en herlig, liten jente. Mens jeg holdt på med å lage (enda en) plakat til (enda en) event, så dukket det opp et lite ansikt i døråpningen. "Hola! Cómo te llamas?", spurte jeg (altså hei, hva heter du?), men hun var sjenert og kikket med store øyne på denne hvitingen. Ikke før jeg fant fram Fattigdomsbekjemper- sauen (maskoten til Strømmestiftelsen), livnet hun til. Det viste seg at i hennes hender kunne sauen både danse, snakke og spise. Aller viktigst for henne var det å passe på at kosedyr- sauen hele tiden drakk nok rent vann. Hun var også veldig opptatt av å kysse og kose med den. Det var morsomt og rørende og se hvor gøy hun hadde det!
Plutselig skjedde det noe interessant. Hun begynte å slå og skrike til sauen. Jeg ble overassket over at den lille kroppen kunne rope så høyt og være så brutal mot sauen! Katrine prøvde å spørre forsiktig hvorfor hun gjorde det, men fikk ikke noe ordentlig svar.
Denne tilsynelatende lystige leken fikk plutselig et snev av alvor over seg. Kanskje er det sånn hun selv blir behandlet når hun har gjort noe galt? Kanskje er det daglig kost at hun blir skreket til av de som er eldre? Kanskje så hun muligheten til å selv sitte med makten for en gangs skyld, og dette var det hun var blitt oppdratt til...
Anti- vold- budskapet til Ágape er fortsatt 100 % aktuelt.

Nye oppgaver på Agape

2009-11-22T09:20:00.000-08:00

Hvor fantastisk det er å ha en stund på bussen hver morgen, plugge i iPoden, stenge ute den intense ropingen fra ”innkasteren” og den høye latino- musikken for noen minutter, og drømme seg vekk, be, tenke, filosofere..

Dette er min 5 på topp for øyeblikket:

1. Me in You – Kings of Convenience (Den er nydelig)

2. Things will never be the same again – JJ (Ny musikk, takk til Geir)

3. Closer – Kings of Leon (Gode minner..)

4. Relax – Maná (Spansk rock, takk til Robin)

5. Your Protector – Fleet Foxes (Drømmesang..)

6. (Ekstranummeret er Single Ladies – Beyoncé, fordi den får meg i godt humør)

De siste dagene på jobb har inneholdt nye og spennende arbeidsoppgaver. På onsdag fikk jeg være på workshop med mødre- gruppen. Det er en gjeng flotte, smilende kvinner som alle har hatt tøffe tak i livet sitt. Hver uke, gjennom Agape, samles de for å lære nye kreative ting. Det gir dem noe annet å tenke på, et sosialt treffpunkt og kanskje mer selvtilitt. I tillegg får de masse kunnskap som det er meningen at de kan bruke til å skaffe seg et levebrød – uten å være avhengig av en mann.

Denne gangen kom det en kokk på besøk. Bordet bugnet av matvarer – alt fra sjokolade til hamburgerbrød, og alle var spente på hva dette skulle bli.

Disse mødrene er ikke akkurat dem som trenger seg fram, og de var litt sjenerte i begynnelsen. Etter hvert som kokken utfordret dem, så turte de én etter én å prøve seg i matlagingen. Vi lagde tre forskjellige typer fruktdrikker, milkshake, hamburgere og triples (sistnevnte er en stor sandwich masse majones, egg, avocado, salat osv).

Det har vel aldri vært en hemmelighet at jeg liker å lage mat, så jeg storkoste meg! Det var så gøy å se stoltheten som kom fram hos damene når produktene ble vellykkede, og smilene når de fikk smake det de selv hadde laget.

Dette er oppskriften på en fruktdrikk: (mengde etter smak og behov)

· Mango

· Noen jordbær

· Yoghurt naturell

· Flytende honning

· Melk

· Litt havregryn

Her blir det varmere for hver dag, og snart trenger jeg ikke å ha med meg genser når jeg går ut. Jordbærsesongen er på sitt beste, og 1 kilo koster hele 2 kroner.

Det er heller ikke til å unngå å legge merke til at det nærmer seg jul, selv om den mørke, koselige adventstiden i Norge er (bokstavelig talt) milevis unna. Som hjemme, så har butikkene for lengst pyntet til jul og reklamerer iherdig for det aller viktigste i peruansk juletradisjon; paneton (et søtt brød, formet som en kjempemuffins) og varm sjokolade (med nellik og kanel, som de tilsetter i det aller meste). Det er ironisk at jo mer sommer det blir, jo mer pynter de med snøkrystaller (!) og ”vinterlige” ting.

Vi har i det siste hatt loppeinvasjon på rommet vårt. Jeg ser ut som jeg har vannkopper, og sover to timer om gangen før jeg våkner av at vrir meg av kløe. Vi har sprayet alt av tekstiler, og overalt på rommet ligger det ”AlfaAlfa”, en plante som loppene visstnok ikke kan fordra. Klærne vi bruker på jobb må med en gang vi kommer hjem ristes og henges opp, og rommet vårt ser derfor ut som en krysning av et overfylt jenterom og et rotete gartneri. Men dette er en del av det å jobbe med barna i Huaycan. Her er det ikke alle som er rene eller frie for bakterier og småkryp, men vi verken kan eller vil unngå å leke, klemme dem og være sammen med dem av den grunn, det er sånn hverdagen er.

På fredag fikk jeg være med på noe veldig interessant. På barneskoler i Huaycan ble det arrangert ”foreldreskole” hvor fedre og mødre kom for å lære mer om oppdragelse, hvordan takle problemer i familien osv. Agape deltok med en rollespill som omhandlet disse temaene, med refleksjon og samtale etterpå. Jeg fikk være med å være skuespiller med pappmaske foran ansiktet, og det var veldig gøy! En bra måte å illusterere forskjellige situasjoner, og det fanget nok oppmerksomheten mer enn et rent foredrag ville gjort.

Etter noen startvansker, så ser hverdagen nå lysere ut av ulike grunner…

Det er viktig, uansett hvor man er i verden, å nyte hver dag og huske at det er NÅ man lever! :D

Én uke - mange opplevelser

2009-11-16T09:52:00.000-08:00

Én uke – mange inntrykk

En uke med anti- vold festival i Huaycan er snart over. Vi har hatt besøk av bistands-klassen ved Nord- Hordaland folkehøgskole, en livlig og engasjert jentegjeng. Uka startet med maratonet som vi har jobbet så mye med. Massevis av unger løp sammen med foreldrene og søsknene sine med en stafettpinne laget av et anti-vold budskap. Underholdning, leker, spill og ballonger fylte plassen utenfor rådhuset, og både barn og voksne smilte og var glade. Alle lekene hadde på en eller annen måte noe med vold å gjøre. Familiene måtte i lekene tenke gjennom forskjellige situasjoner og påstander, og ta stilling til om det var riktig eller galt. Kanskje er det ikke så ofte barn og foreldre gjør noe sammen, og det var utrolig fint å se hvordan alle denne dagen koste seg.

En tidlig morgen

Engasjerte familier i anti- vold spill

Godt, gammeldags sekkeløp!

Hurry hurry!

Noen trengte en høneblund innimellom lekene

Glade vinnere av maratonet, i forgrunnen står premiene

De norske jentene (og de to mannlige lærerne) snakket ikke noe særlig spansk, men i møte med barn trenger ikke det å være en stor hindring. På en flott måte har de gjennom denne uka klart å kommunisere med barna gjennom lek, smil, latter og omsorg.

De hadde på forhånd forberedt et opplegg med drama og sang som de underviste med i skoleklasser. Budskapet var også her anti- vold i familiene, og (med litt oversettingshjelp) fikk de ungene til å tenke og trekke konklusjoner om at det som skjedde i dramastykket, at foreldrene slo barna, var uakseptabelt.

Morsomt å lære norske sanger med bevegelser!

Noen av de norske jentene sammen med ivrige skolebarn

Onsdag ble en sterk dag for mange, og et hardt møte med virkeligheten. Vi delte oss opp i grupper og besøkte fire forskjellige hus som vi på en eller annen måte skulle hjelpe. Huaycan er delt opp i forskjellige soner, fra A til Z hvor A er nederst og Z øverst. Jo høyere man kommer, jo fattigere er menneskene. Husene vi besøkte lå langt oppe og det var vanskelig å forestille seg hvordan så mange kan leve der. Mange steder er det ikke strøm og vann, og husene er laget av tynne treplater.

Min gruppe fikk møte Senora Jesusa, en alenemor med fire barn. Ektemannen forlot henne for fire år siden, og hun ble derfor tvunget til å begynne å arbeide. Hun jobbet blant annet med håndarbeid og vasking. Akkurat nå sliter hun mye med astma, og det hindrer henne i å arbeide. Hun fortalte at hun mange dager ikke har penger til mat, men at naboene har en ordning slik at de hjelper hverandre.

Meg, Henriette, Maria, Jesusa og Marit utenfor huset

For enkelte ble det naturlig nok mye følelser gjennom dette møtet. Det er ikke lett å komme som norsk å se hvordan mennesker som oss selv er nødt til å klare seg med så lite. Heldigvis hadde vi en dag hvor vi fikk muligheten til å hjelpe til med praktiske gjøremål. Vi ble litt overrasket da vi fikk vite at vi skulle grave opp et sementgulv for å legge ned rør til et toalettsystem, vi var tross alt bare syv jenter og hadde tre timer! Men vi bestemte oss for å gi alt, og ble faktisk ferdige! Vi følte oss som ”de syv dvergene” der vi satt på knærne i sanden og hakket og banket av all vår kraft. Stive muskler og kronisk skjelving på hendene i flere dager var bare et godt bevis på at vi hadde jobbet hardt nok. Jesusa var utrolig takknemlig og rørt, og det samme var vi. Det er godt å få gjøre noe konkret, og se at det nytter!

De syv dvergene: Marit, Maria, Helene, Rikke, Rosio, Henriette og meg

Jeg tror virkelig at denne uka med et tydelig anti- vold budskap kan ha gjort en forskjell i flere barns liv. Det er et tema som er mer aktuelt enn vi aner. Stadig vekk hører jeg historier, den ene mer fæl enn den andre. Barn blir behandlet grusomt av sine nærmeste, og det er rart å tenke på at dette er unger vi sannsynligvis har lekt med i skolegårdene. Men som psykologene på ”Agape” sier; det er viktig at vi møter dem med et smil, er glade sammen med dem og hjelper dem å kjempe kampen, det nytter ikke å gråte…

Mine venner Katia og Diana

Jeg har fått en støkk i meg de siste dagene, og blir enda en gang minnet på at volden her er i høyeste grad virkelig – for alle. En mann, tilknyttet ”Agape”, kom ikke hjem til familien sin etter å ha vært på jobb i kirka onsdag kveld. Ingen fikk tak i ham på mobilen på flere dager, og da noen endelig svarte, så var det en mannsstemme som sa noe uforståelig, og det var definitivt ikke rette vedkommende. Ikke før lørdag fikk vi vite at han hadde blitt banket opp, men nå var i forholdsvis god behold hjemme i huset sitt. Jeg vet ikke detaljene rundt det hele, og tror ikke jeg ønsker det heller. Poenget er at dette er en stor og kraftig mann som man ikke skulle tro var noe lett offer. Det sier alt om at enkelte områder er virkelig farlige, og jeg skal holde meg unna så godt jeg kan…

Da jeg senere på dagen var inne på Lillesands- postens nettside, så måtte jeg le litt. Det er var en undersøkelse der, og spørsmålet var; ”Føler du deg trygg i Lillesand?”. I forhold til deler av dette samfunnet, så er Lillesand trygt som en barnehage.

Nå har de andre nordmennene reist sin vei for å være turister en uke. Det har vært veldig bra for meg å ha dem her, både sosialt og på jobb. Det har vært gøy å ”ta en pause” med spansken innimellom, og snakke litt norsk. Og endelig skjønte noen av dem på kontoret at jeg forstår spansk og kan brukes til å oversette!

Ellers er hverdagen min for tiden fokusert rundt trening. Vi har begynt på et treningsstudio hvor vi har alt vi kan ønske oss av apparater, spinningtimer og masse spennende klasser i aerobicsalen. Jeg er overlykkelig over å endelig få danse – her er det hver eneste dag latinorytmer som gjelder! For et par dager siden var vi på vår første leksjon. Danselæreren var en svært feminin mann med den korteste shortsen jeg har sett noen gang. Her er det visst ikke vanlig å gå gjennom dansene og øvelsene først, og mottoet var mer som ”Vil du være med, så heng på!” Med mye shaking, piruetter og salsatrinn kom vi oss gjennom timen, men satser på å bli bedre og bedre for hver gang…

Vertsmor og vertssøster Maria og Marcielo og kamerat Weider

Vi bor som kjent i en familie. De har allerede fire barn og et travelt liv med jobb, skole og fritidsaktiviteter. Jeg er veldig takknemlig for at vi får bo et sted hvor vi virkelig får se deler av den peruanske kulturen, både når det gjelder mat, vaner og sosialt liv. Vi har allerde feiret to bursdager, og det gjøres litt annerledes enn i Norge. Naboer, venner og familie blir invitert, men man kan aldri vite hvor mange som kommer. Alle møblene blir satt inn til veggene slik at man sitter på rad med et tomt område mitt på gulvet. Maten blir helst servert på papptallerkener som man holder på fanget. Hos oss står tv’n alltid på, men når det er bursdag, så setter de på DVD’r med typisk peruansk musikk. Helst vil de ha oss til å danse, men jeg har foreløpig funnet på nok unnskyldninger til å slippe. Føler meg ikke helt komfortabel med å være underholdningen i selskapet…

Dansing i stua

Robin og Katrine feirer bursdag med Sangria :)

Det er utfordrende å flytte inn i en helt ny familie. Det hadde sikkert vært vanskelig nok i Norge, med alle vaner, måter å kommunisere på og hverdagsliv som man innad i familien tar for gitt. Når man i tillegg snakker forskjellig språk, kommer fra ulike kulturer og kanskje ikke har fått den beste kjemien, så sier det seg selv man støter på noen problemer. Jeg har bare bodd her i tre uker, så jeg satser på at det bedrer seg litt og litt for hver dag.

Vår kontaktperson her i Peru heter Malena og jobber på Strømmekontoret. Hun snakker godt engelsk, så om det skulle være noe som blir for vanskelig å forklare på spansk, så har jeg en nødløsning. Vi kommer veldig godt overens, og på søndag var jeg og Katrine med familien hennes på en Country Club. Assosiasjonene mine til navnet var karaoke, brun pøb, countrymusikk og cowboystøvler, men sannheten var at det var en slags fornøyelsespark. Et stort, grønt område med lekeplasser, tivoli, restauranter, lagune med båter, hester, ballspill- baner og sist, men ikke minst; svømmebasseng. Vi fikk oppleve vår første ”sommerdag” og både bikinien og solkremen fikk se dagslyset. Ungene hennes, på seks og halvannet år, er helt herlige, og vi hadde det utrolig koselig sammen.

Country Club "El bosque" ("skogen")

Katrine og Aransa

Jeg og Alonso kjører båt

Konklusjonen for denne (laaange) oppdateringen må være at det skjer mye. Mye bra, noe ikke fullt så bra, men hver dag har nye, spennende muligheter!

Hasta pronto!

Peru- et interessant land

2009-11-05T06:35:00.000-08:00

Peru er et interessant land. Mange dagligdagse ting er annerledes enn i Norge.

For å nevne noe:
De spiser aldri middag tidligere enn kl 19.00
De vasker opp med svamp og kaldt vann
På bussen jobber det to personer: en som kjører og en som er ”innkaster” døråpner og pengeinnkrever.
Overalt er det moto- taxier; mopeder med påbygde seter og tak for passasjerer.
Det er vanlig å bo hjemme hos foreldrene sine til man nærmer seg 30 år.
De har ikke dyner, men laken og tepper (brr…)
De kaster dopapir i en søppeldunk.
Få går med verdisaker i veska.
De spiser alt på dyrene, inkludert innvoller og hjertet.
Barn opp til 16 år har skoleuniformer.
Bare i Lima (hovedstaden) bor det 12 millioner mennesker.
Det er nesten umulig å få tak i grovt brød.
De fleste liker ikke kald drikke, helst romtemperert.

Å være på jobb er også et kulturstudie i seg selv. På ”Agape” jobber det unge folk, ikke så mye eldre enn oss selv, og i lunsjen er det ofte heftige og morsomme diskusjoner om rare temaer. Mat, familiesituasjon, homofili, mat, mat, mat. Men det heteste nå er spørsmålet om man som gift vil sove i seperate senger eller ikke. De to sidene driver aktivt å samler stemmer, snart skal vi ha avstemming. Argumentene for er (etter min mening) heller dårlige; hvis man først er gift, så skal man vel klare å holde ut med litt snorking eller hosting?

Denne helga arrangerer vi en anti- vold festival, og den største happeningen er et mini- maraton hvor foreldre og barn løper sammen. Samme dag er det også masse underholdning og konkurranser med fine premier hvor alle kan delta. Vi har vært rundt på skoler og informert og engasjert barna. Da vi fortalte hva premiene var, ble vi overrasket over reaksjonene; barna virket mer ivrige etter å vinne 25 kg med ris og sukker enn en sykkel! Men når jeg tenker etter, så forstår jeg det. Jeg vet hva jeg ville foretrukket hvis valget var å være mett noen dager eller å sykle rundt i støvete gater, og i tillegg risikere at den fine sykkelen ble stjålet over natta.

I løpet av den første uka på jobb har store deler av vår tid gått med til å tegne. Da vi ble bedt om å lage en plakat for maratonet, endte vi med å bruke to arbeidsdager på å tegne sponsorlogoene, fargelegge bokstaver og lime alt sammen til en megastor plakat. Og da vi skulle lage nummerskilt til deltagerne, så ble alle de over 200 skiltene sirlig klippet ut i papp og tegnet og fargelagt nøye for hånd. Uvant for meg som er vant til data og Photoshop, litt som å være på barneskolen igjen. Faktisk veldig hyggelig og sosialt! Men det mest interessante med disse noe ueffektive arbeidsmetodene er at rundt dette bordet sitter vi, to unge jenter uten høyere utdanning, sammen med en jurist og en psykolog, og tusjer så blekket spruter! Her er vi alle like, og sammen utfører vi praktisk arbeid som ikke blir hindret av verken språk eller utdanning.

Det vi visste om Huaycan (bydelen vi jobber i) før vi kom, var egentlig ikke så mye mer enn stikkord: fattig, mye vold, familier med problemer, seksuelt misbruk. Veldig lite optimistisk! Men Huaycan er faktisk et fint sted med hyggelige mennesker og tilsynelatende fredelige gater. Men vi må hver dag minne oss selv om at vi fortsatt er litt naive og ikke ser helt alvoret i kriminaliteten rett utenfor døren, for flere på kontoret har de siste ukene blitt robbet, og hvitinger er ikke akkurat usynlige i dette peruanske landskapet. Derfor er det godt å ha mannlige kollegaer som (tilsynelatende) gladelig følger oss overalt.

Vi fikk også en realitetsoppdatering når det gjelder mange barns familiesituasjon. Yolanda, en smart og dyktig forsvarer fortalte oss om sitt arbeid. – Jeg må ofte gå inn i familier hvor fedrene misbruker barna sine, og hvor moren blir mishandlet, og ta ut barna. Politet står utenfor, mens jeg går inn å henter dem. Her på ”Agape” får de rådgivning og hjelp, og jeg er også med det til retten for ordne opp.

Det som gikk mest inn på meg i hennes mange historier var hennes svar da vi spurte om det var mye seksuelt misbruk av barn i området. Hun sukket alvorlig og svarte ”Si, bastante!” (som betyr veldig mye). Majoriteten av overgriperne er utrolig nok fedre, og også stefedre. I mange tilfeller har far stukket av til en ny dame, og fordi mange kvinner ikke har arbeid eller utdanning, så er de helt avhengige av å finne en ny forsørger. Den første og beste er nok ikke alltid et godt valg…

Det er helt ufattelig hvordan så mange fedre kan gjøre dette mot sine barn, og spørsmålet har kvernet rundt og rundt i hodet mitt i dag. Jeg kan på en måte forstå mennesker som, i sin fattigsoms desperasjon, gjør gale ting, som tyveri og prostitusjon. Men at en far, eller et voksent menneske, kan misbruke et lite barn (helt ned i 3- års alderen), det kan jeg ikke forstå. Etter å ha diskutert litt, kom vi fram til at maktesløsheten fattigdommen fører med seg muligens er et stikkord. Behovet for å utøve makt på en eller annen måte blir så stort at de får seg til å gjøre det verste av det verste.

Ingen løsning, intet svar, kun tanker for å komme litt under huden på dette ukjente samfunnet.

Hvor er Gud i all denne elendigheten? Hvor er Gud i disse barnas liv? Hvor er Gud når kvinner blir slått? Hvor er Gud når ungdom stjeler? Hvor er Gud?

Han er i steder som ”Agape”. Han er der hvor mennesker brenner for å gjøre en forandring. Han er i hvert smil. Hvert takknemlig ord. Hver opptur. Og hver nedtur.

Han er tilstede i fattigdommen. Han er tilstede i familiene. Han er der sammen med dem. Han er der, uansett hvor vonde skjebnene er. Han er grunnen til at mennesker som har gått gjennom de grusomste ting, i dag kan smile og gjøre godt for andre. Han er grunnen til at så mange mennesker vil motarbeide ondskapen.

En oppfordring til dere i Norge;

”Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor.

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord. ”

Inger Hagerup

Vi har ikke tid til å vente. Mennesker lider i dag, i dette minutt, i dette øyeblikk.

Vil DU være med å bekjempe fattigdom?

Viva la Vida

2009-10-29T13:24:00.000-07:00

Musikk har en tendens til å påvirke meg i mange situasjoner og akkurat nå hører jeg på ”Viva la Vida” av Coldplay. Tittelen betyr på spansk akkurat det jeg gjør nå:

LEVER LIVET.

Livet har mange nyanser, og jeg legger ekstra godt merke til dem nå. Hver uke skjer det så mye at det føles som en måned, og hver dag kan ofte inneholde alle typer følelser; fra sinne til glede.

På lørdag flyttet Katrine og jeg inn til familien vi skal bo hos de neste seks månedene. Vi var litt nervøse; vil vi trives, hvordan er barna, hva slags mat spiser de, vil vi føle oss utrygge i området?

Heldigvis trengte vi ikke å bekymre oss. Familien, som allerede har fire barn på 6, 8, 12 og 17 år, tok godt i mot oss fra første dag. En av de første tingene jeg la merke til var at de virket så fredelige og så glade i hverandre! Her er det ingen slossing eller smelling med dører, og det virker som om alle har respekt for hverandre.

Søndag ble vi tatt med i kirken, og jeg fikk samme følelse der. Alle ønsket oss velkommen og vi ble invitert på en masse aktiviteter. Jeg gleder meg veldig til å bli bedre kjent med folkene der!

Søndag er også familiedagen i dette landet, og det betyr mer enn å bare spise middag sammen. Like ved huset vårt er det en koselig liten park med fotballbane, gressplener og lekeplass. Dit gikk vi med hele familien og spilte volleyball, lekte og hadde det kjempe gøy! Aktivitetene virket samlende på oss alle, og det var bra for meg å få kontakt med barna gjennom noe som ikke betydde veldig mye innviklet snakking!

Da mandagen kom var vi også veldig spente. Dette var nemlig vår første dag på ”Agape”, prosjektet hvor vi skal jobbe og bruke det meste av tiden vår på. ”Asociacion Agape” (www.asociacionagape.org) er et ressurssenter som jobber ut i fra en av de fattigste bydelene i Lima, Huaycan.

Huaycan har mange problemer som påvirker store deler av samfunnet. Det er for eksempel mye vold i familiene, seksuelt misbruk av jenter, prostitusjon, rusmisbruk og andre problemer som ofte følger med fattigdom. Agape har profesjonelle psykologer, jurister, sosiologer og miljøarbeidere som jobber hardt med å redusere disse mange utfordringene. Gjennom å ha blant annet dramagrupper på skoler, et ungdomsprogram på radioen, psykologhjelp for misbrukte kvinner og barn, forening for voldutsatte mødre og kampanjer mot vold, så er de en tydelig institusjon som (jeg har inntrykk av) har stor tillitt blant innbyggerne i området.

Og her skal altså jeg jobbe. Det er lett å tenke; hva kan de bruke meg til? Hvilken nytte kan jeg gjøre? Men jeg minner meg selv på at jeg er her for å lære. Jeg må være ydmyk og innrømme at jeg vet ingenting om hvordan man takler slike problemer i den omfatning som finnes her. Heldigvis så vet jeg at Gud har en plan for meg, og jeg tar det som et godt tegn at de allerede har nevnt at de kunne trenge en danselærer til hiphop- gruppen… 

Å kunne kommunisere gjennom ord og uttrykk er en luksus jeg ikke har tenkt over før jeg plutselig mangler den. Nå skjønner jeg hvor mye humor, personlighet og informasjon som bare forsvinner når man ikke får uttrykt seg! Jeg forstår det meste når folk snakker litt langsomt, og jeg kan gjøre meg forstått og delta i samtaler hvis jeg skjønner hva det handler om. Men det er noen dager, som i dag, hvor jeg er helt utslitt av å konsentrere meg om å forstå og er frustert fordi jeg ikke får snakket om jeg det jeg har lyst til. Det er vanskeligere å bli kjent med folk når jeg ikke får vist hvem jeg er, fordi jeg ikke har ordene. Det er lett å bare trekke seg tilbake og heller bli oppfattet som veldig sjenert og litt dum, men det er ikke min plan.

Mine fantastiske foreldre sendte med meg en bok med gullkorn da jeg reiste, og dagens ord passer godt; ” Det er alt det du unngår som hindrer vekst!”.

Og med det i bakhodet, så tar jeg sats, hver dag.

Hverdagsfilosofi fra Lima

2009-10-22T13:45:00.000-07:00

Jeg hører på salsamusikk, for å komme i den rette stemningen. Rytmene, varmen og språket i dette landet inneholder så mye som er vanskelig sette ord på! Samfunnet her inneholder store kontraster, og hvis jeg ville, så hadde det vært fullt mulig å ”ignorere” kulturen og leve som norsk. Det er det ikke lang vei mellom områder med flotte restauranter, velværesalonger og luksusbutikker med alt man kan ønske seg, til støvte gater, primitive markeder og mennesker som kjemper for å overleve. Om morgenen reiser vi fra gater med søppel, halvferdige hus og mennesker med butikken sin på ryggen, og kommer til skolen hvor politiet stopper bilene så vi kan gå over gaten, og ungdommene er så rike at de ikke vet hvor de skal gjøre av pengene.

En skolegaard i Huaycan

I dag besøkte vi Huaycan og ”Agape”, prosjektet hvor jeg og Katrine skal jobbe de neste seks månedene. Vi ble møtt av en utrolig livlig, vennlig og kreativ gjeng, og jeg er sikker på at vi kommer til å trives. Vi fikk se noen av skolene ”Agape” jobber med, og barna der tok godt i mot oss. Det ble stor stemning når de fikk være med å synge ”Hode, skulder, kne og tå”!

Selv om området hvor vi skal jobbe og bo bare er en halv time unna der vi går på skole, så var det som å komme til en annen verden. Klimaet var annerledes, varmere og ikke så mye skyer, og det var mye flere fjell og høyder. Mange har laget seg et lite ”krypinn” oppover fjellsidene, og det er rart å forestille seg hvordan det er å bo så høyt og bratt.

Det er mange ting i denne kulturen jeg ikke forstår. Et eksempel er når jeg skulle handle frukt i dag. Jeg har et par ganger gått til den samme damen, men denne gangen valgte jeg ”konkurrenten” rett over gaten. Jeg kjøpte det jeg skulle ha, men ville gjerne ha jordbær også. Jeg gikk over til den andre damen, hilste høflig og bad om en å få kjøpe jordbær. Hun hilste ikke og sa noe sånt som ”du får handle hos henne over gaten, hvis hun ikke har jordbær, så synd for deg!” og snudde ryggen til. Så selv om hun hadde flere kasser fulle av jordbær, så nektet hun stolt å selge noe til meg fordi jeg hadde vært så frekk å velge en annen framfor henne.

På den andre siden, så har jeg truffet så mange nydelige mennesker her. Vi blir overalt fortalt hvor farlig det er å gjøre ditt og datt, gå dit, kjøre der, snakke med dem, men jeg tror at flertallet av menneskene her likevel er gode og ærlige. Katrine og jeg har for eksempel fått oss noen venner i den lille butikken på hjørnet i nærheten av der vi bor nå. De er alltid like glade for å se oss, spør oss hvordan vi har det og har alltid tid til å slå av en prat. De forteller oss om landet sitt, familien sin og fattigdomsproblemene som finnes her. Flere ganger har vi kommet hjem til tomt hus, og siden det er farlig å stå utenfor huset å vente, så har vi måttet gå ned til butikken. De finner fram stoler til oss, gir oss drikke og bananer mens vi venter. De gir av seg selv, og utstråler en ubetinget og kjærlig omsorg som jeg tror vi har mye å lære av!

Min venninne "Mamasita" i butikken

Det nærmer seg slutten av begynnelsen. På lørdag flytter vi til en ny familie, og hverdagen på jobb begynner. Vi må tilpasse oss nye mønstere, nye mennesker og nye steder. Til nå har vi hatt mange anledninger til å være litt ”turister” og skli inn i mengden av internasjonale som samles i bydelen ”Miraflores”. Og om vi ikke har lagt fra oss våre norske vaner enda, så må vi i hvert fall gjøre det nå. Det nytter ikke å gå i seks måneder å sammenligne og streke under alle forskjeller mellom Peru og Norge, da sliter vi oss ut. Nå er det tid for å legge bort behovene for komfort vi tar som en selvfølge i Norge: varmt vann i dusjen, internettilgang hjemme, vaskemaskin og frihet til å gå ut alene.

Det er tid for å være ydmyk, til å lære, til å bruke våre evner og ta til seg kunnskap. Det er tid for å bli glad i en ny familie, for å være tålmodig og sette egne ønsker i andre rekke.

Det kommer til å bli utfordrende. Det kommer til å bli tunge dager. Det kommer til å bli dager hvor jeg har ordentlig hjemmelengsel. Men mest av alt tror jeg det blir dager med glede. Dager hvor jeg kan være stolt av meg selv for å ha gjennomført noe jeg ikke trodde jeg kunne. Dager hvor jeg får møte fantastiske mennesker. Dager hvor jeg lærer nye ting. Dager hvor jeg får brukt mine evner til glede for andre.

Og jeg vet allerede nå at disse syv månedene kommer til å prege meg for resten av mitt liv.

Barn -- med barn...

2009-10-17T11:26:00.000-07:00

I går var vi på besøk på prosjektet hvor vår midlertidige vertsmor er direktør, nemlig ”Centro de Madres Adolescentes”, senteret for unge mødre. Der ble vi tatt i mot av en smilende gjeng av unge jenter, alle med en baby på armen. De er mellom 13 og 18 år, og er i samme bås som 162 000 andre jenter i Peru som er blitt mødre i svært ung alder.
Seksten av dem bor på senteret, fordi situasjonen deres er for vanskelig til at de kan bo andre steder. Flere har blitt kastet ut av familien, mange har blitt gravide som resultat av voldtekt og misbruk.

Yrkesopplaering: jentene laerer aa sy klaer

På senteret får de skolegang, de lærer hvordan de skal ta vare på babyen sin og de har et trygt sted å bo. Her får de mat, yrkesopplæring og tilbud om psykologhjelp.

Gutter fra senterets barnehage

Da vi møtte dem var det helt surrealistisk for oss at disse barnslige, lekne barna selv var mødre. Det var utrolig sterkt å få se et glimt av deres verden, og jeg beundrer hver og en av dem for at de har klart seg så bra! Det er verre med alle de tusenvis av unge som opplever marerittet det er å bli gravid på en måte som de absloutt ikke ønsker selv, og har ingen plass å gå. Tankene mine går også til de 320 000 kvinnene som tar abort her til lands hvert år, til tross for at det er ulovlig.

Jentene underholder oss med typisk peruansk dans; marinera.

Senteret for unge mødre blir stort sett finansiert av Strømmestiftelsen, og er et godt bevis på at det nytter å gi penger. Senteret har reddet disse jentenes liv og gitt et mye bedre grunnlag for babyenes fremtid enn det mødrene deres hadde hatt mulighet til uten hjelp fra senteret.

Observasjoner fra en humpete busstur

2009-10-12T11:22:00.000-07:00

Fra der vi bor naa tar det omtrent halvannen time aa komme seg til universitetet hvor spanskkurset er. Vi maa ta to forskjellige busser for aa komme dit, og er like stolte hver gang vi kommer helskinnet fram. Det er utrolig interessant aa sitte aa se ut av vinduet en tidlig morgen i Limas fattige strok. Asfaltgater er det faa av og det er mye sand og rodbrun jord overalt. I gatene er det mye soppel, til stor glede for de (veldig) mange loshundene. Midt i veien, mellom de to feltene, er det et omraade for myke trafikkanter. Denne tidlige morgenen (kl. 07.00) observerte jeg mange spreke morgenfugler. Her jogget venninner, kjaerester, mor og barn, gamle, unge, tynne, tykke, raske og langsomme. Jeg ble rett og slett misunnelig der jeg satt, for vi har ikke noe slikt omraade i naerheten av huset, og det er ikke bare enkelt aa ta seg en lopetur rundt kvartalet...

Her bor vi!

Gaten vaar :)

Trafikken er et kapittel for seg selv. Her eksisterer ikke regler om vikeplikt, forbikjoring og fartsgrenser, i hvert fall ikke paa samme maate som i Norge. Tuting er tydeligvis et signal som baade betyr "pass deg, din idiot, du kjorer for sakte!!" og "hei paa deg, her kommer jeg!!". Bilene og bussene kjorer i alle retninger, og jeg har flere ganger knepet oynene sammen og tenkt "dette gaar aldri bra!" Men det gjor det, for sjaaforene er vant til dette systemet og er utrolig gode til aa beregne. Hvis du i Norge blir irritert for at du en sjelden gang maa staa paa bussen, saa hadde du blitt sjokket av kollektivtrafikken her. Jeg tror de hver dag prover aa sette ny rekord for hvor mange de klarer aa stappe inn i en liten kombibuss. Ofte staar man saa tett at det er omtrent umulig aa komme av! Men vi har blitt vant til det, og setter faktisk pris paa aa kunne bruke transport sammen med vanlige peruanere i stedet for aa alltid velge den "enkle losningen" : taxi.

Her tar vi bussen fra hver morgen

I gaar (sondag) var en svaert saa gastronomisk dag. Til lunsj fikk vi "todo Peru en una mesa" (hele Peru paa et bord) med flere forskjellige retter fra de tre ulike omraadene i peru: kysten, orkenen og jungelen. Jeg var i forkant veldig spent paa om jeg kom til aa like det alle peruanere skryter saann av, nemlig ceviche. Det er raa, hvit fisk, marinert i sitron med en slags melkesaus og masse lok. Det viste seg at det var kjempe godt, faktisk det beste jeg har spist mens jeg har vaert her!

Mange, gode peruanske retter!

Til kvelds var det lagde vi "la cena de Noruega" (norsk middag). Menyen var kjottkaker med ingefaer og hvitlok, kokte poteter, brun saus og gulrotpure. Banansplit til dessert :) Det falt veldig i smak og vi fikk bare bittelitt hjemmelengsel :)

Goy aa lage mat igjen!

Ellers var vi ute aa danset igjen paa lordag, og traff mange hyggelige (og noen litt FOR hyggelige) mennesker. Vi var paa en klubb som hadde live salsa- musikk hele kvelden, og jeg ble bare enda mer desperat etter aa begynne paa salsakurs. Det blir nok en losning paa det naar vi om to uker flytter til et omraade litt naermere sentrum! :D

Todagers turister i Lima

2009-10-10T12:25:00.000-07:00

Onsdag og tordag fikk vi lov til å være litt turister. Hittil har det vært mye hverdagsliv, men siden disse dagene var offentlige fridager, så hadde vi ikke timer på skolen. Med verdisaker godt gjemt alle mulige rare steder (i sokker, lommer, magevesker og BHr) trasket vi rundt og følte oss ganske små i den veldig store byen (med godt over 8 millioner innbyggere!)
I sentrum av Lima viste Claudia oss oss palasset, katedralen og katakombene. Veldig spennende!
Da vi ruslet litt rundt oppdaget vi hvor utrolig kommersielle hovedgatene var. Det var BurgerKing og KFC overalt, og de store kjedene dominerte. Når vi er litt mer kjent, så får vi sikkert mulighet til å finne gater med mindre turistpreg.

Meg og Claudia

Jentene fra Villa Maria; Katrine, Siril, Henriette Emely og Camilla

Etterpå dro vi til Mira Flores, en fin bydel, men rimelig vestlig. Her var det store luksuskjøpesentre, fine restauranter og selvfølgelig Starbuck’s (!!) Vi likte ikke å måtte spise på amerikanske plasser i mangel på andre tilgjengelige steder, men Starbuck’s er FairTrade og dermed litt mer forsvarlig :)

Un Frappechino con Caramel, por favor!

Katrine og Claudia poserer med kunsteriske papirringer laget av Sirilita :D

Tidligere hadde det vært fort gjort å gå bersherk på shopping her, for alt er så mye billigere enn i Norge. Men det føles ikke rett, og jeg merker at jeg ikke ønsker å bli definert som noe overklasse. En dame vi møtte i en butikk fikk helt sjokk da jeg fortalte at jeg jobbet som frivillig og ikke bodde i Mira Flores, for blondt hår og lys hud er for mange definisjonen på rik… En annen ting jeg har reagert på er at overalt er det masse reklameskilt. For bilmekanikere, restauranter, vaskerier osv. Det er greit nok i seg selv, men på alle skiltene er det bilde av hvite, halvnakne damer! Også i reklamer for kosmetikk er det hvite mennesker med vestlige trekk som dominerer. For et utrolig merkelig kroppsideal de har, for her er det så godt som INGEN som er i nærheten av å se sånn ut. Disse mange bildene av vestlige damer i utfordrende positurer kan også være noe av grunnen til at mange menn tror det er helt greit å plystre, smatte, rope og stønne etter oss på gaten.

Katedralen

I morgen skal vi på skolen (ja, selv om det er lørdag) og vi skal allerede ha framføring og innlevering. Jeg skal beskrive et bilde jeg har fått og lage en presentasjon av meg selv. Enkelt nok! Det står verre til med spansken når vi er ute på egenhånd og folk i butikker og busser snakker superfort og bare ser dumt på meg når jeg ikke forstår.

Du, hvor flott det skal bli å snakke flytende!

Meg og teampartner Katrine

Spraakurset har begynt!

2009-10-07T10:31:00.000-07:00

Denne uka begynte vi på språkkurs på et universitet. Skoleområdet er stort og inneholder alt vi trenger; bibliotek, internett, lekserom, kafeteriaer osv. Her skal vi gå i tre uker og forhåpentligvis bli veldig gode i spansk 

På mandag besøkte vi Strømmestiftelsen- kontoret og fikk hilse på kontaktpersonen vår, Malena. Hun fortalte oss mer om vertsfamilien Katrine og jeg skal bo i etter språkkurset og resten av oppholdet. De har fire barn, tre av dem er jenter og den eldste er 17 år. De bor i et strøk i nærheten av Huaycan hvor vi skal jobbe. De er aktive i den evangeliske kirken og gleder seg veldig til vi skal komme. Området er visstnok litt utrygt når vi ikke er kjent, så vi må bli fulgt til og fra bussen til jobb. Men jeg tror at det gjelder overalt i denne byen; tar du forholdsregler og hører på hva de lokale sier, så går det bra. Her lønner det seg ikke å ta noen sjanser! Men vi skal vi veldig godt tatt vare på av familien, og jeg tror det blir veldig lærerikt å bo på den måten.

Ellers så har det heldigvis begynt å bli litt varmere her, og jeg kan driste meg til å ta av en genser i ny og ne 

Forsteinntrykk

2009-10-07T10:27:00.000-07:00

Jeg er trygt framme i Peru, og har hatt mine første dager og netter i Lima. Jeg bor i en veldig koselig familie sammen med tre av de andre norske. Her skal vi bo i tre uker mens vi går på språkkurs, og skal deretter dele oss i par på prosjektene vi er tildlelt.

Det første som slo meg da jeg kom var; Jeg håper jeg har nok varme klær. For tro det eller ei; vi fryser som bare det! Her er det nemlig vår enda, sommeren kommer i januar. Det er egentlig ikke så kaldt, men lufta er fuktig og alle dører står åpne så det er konstant gjennomtrekk. I tillegg er det veldig dyrt med strøm og gulv og vegger er laget av sement. Vi satser på at vi blir vant til det, og så er det en god grunn til å holde seg i aktivitet hele tiden!

Foreløpig har jeg ikke sett så veldig mye av byen. Mine noe begrensede språkkunnskaper hemmer meg selvfølgelig litt, men jeg lærer mer og mer hver dag. Jeg har vært med Claudia (min vertssøster, 22 år) på markeder i nærheten og det er veldig spennende. Her kan man få kjøpt alt mulig i små boder og butikker. Overalt er det masse frukt, og en mango i Norge blir aldri det samme etter å ha smakt disse.

Lørdag kveld var vi ute å danset på en nattklubb sammen med noen av Claudias kamerater. Vi var litt nervøse (”Har vi kledd oss riktig? Danser vi OK? Hva om vi ikke skjønner hva de sier??”), men det ble kjempe gøy. Mitt mål er å etter hvert lære meg forskjellen på alle dansene; merengue, salsa, combia osv…..

Til tross for en sen kveld (natt), så sto vi opp og gikk på katolsk messe kl 08.00. Det var egentlig ganske likt en norsk gudstjeneste, men her var det mer liv med åpne dører og folk i alle aldere.

Så langt liker jeg meg veldig godt, og jeg er kjempe spent på de neste ukene hvor det skal skje mye. Internett er ikke av det beste, så jeg får skrive mye når jeg først har tilgang 

Hasta pronto!

Business Class

2009-10-07T10:15:00.001-07:00

Reisen min til Peru startet tidlig den 1. Oktober, før det enda hadde blitt lyst. Etter avskjed med mamma og pappa og en kort flytur fra Kjevik til Amsterdam, så startet den 13 timer lange flyturen jeg hadde ventet så lenge på; Lima neste stopp.

Jeg så virkelig ut som en turist der jeg gikk med sekk på ryggen, kamera over skuldra og pengeveske på magen, og skjønte derfor ingenting da jeg i passkontrollen ble tildelt ny billett på business class. Resten av reisefølget mitt fikk sine vanlige seter, mens jeg ble geleidet til avdelingen hvor stolene var så store at de kunne legges helt ned og fortsatt ikke være i nærheten av dem som satt foran eller bak. Jeg ble overøst med luksus og service; velkomstdrink i stettglass, velværepakke med div produkter, egen tv- skjerm og 3- retters middag hele to ganger i løpet av turen. Selvfølgelig var det en svært så behagelig måte å tilbringe 13 timer i fly på, men det minnet meg samtidig om hvor tilfeldig det er hvem som er rike og hvem som er fattige i denne verden. Jeg hadde ikke gjort noe som tilsa at jeg fortjente en plass på denne luksusavdelingen, og alt som skilte meg fra mine venner ”på andre siden”, var et lite gardin. Å være født i Norge er som å vinne i lotto eller å uventet å bli plassert på business class, og vi har lov til å nyte det. Samtidig tror jeg vi har godt av å bli mer bevisst på hvordan vi forvalter våre goder og hvordan vi behandler dem som tilfeldigvis ble født uten like store puter sydd under armene.

Livstegn fra Lima!

2009-10-06T12:23:00.000-07:00

Jeg er framme i Lima, har tilbragt min forste helg her og spraakkurset paa universitetet har begynt. Internettt der jeg bor er rimelig ustabilt, saa derfor er mine oppdateringer her noe begrenset. I morgen kommer det et mer utfyllende innlegg, men kort oppsummert saa har jeg det fint! All kommunikasjon er paa spansk, men det gaar overraskende bra. Peru er et vakkert land :)

Avskjed med Hald - - for denne gang

2009-09-28T14:58:00.000-07:00

Etter en intens uke med mye gøy nærmet det seg slutten for høstkurset på Hald. Jeg fikk virkelig tid til å tenke over hva jeg har opplevd og lært da vi i timen fikk anledning til å skrive brev til oss selv. Det blir nok morsomt å lese når jeg kommer tilbake! Sannsynligvis har jeg helt andre perspektiver på det meste da...

Mine vakre romvenninner! Henriette Emily, Kaja Elisabeth,

meg og Hilde

Etter en svært så tåredryppende avskjed med folkehøgskolen i vår, så trodde jeg faktisk at jeg var ferdig med gråteavskjeder, men der tok jeg feil.. Act Now (klassen min) var samlet på torsdag og alle delte et godt råd til de andre. Alle sa så mange fine ting, og jeg er blitt så glad i dem!
Farvel- festen var utrolig gøy, og det ble en fin avslutning :) God mat, underholdning og dansing til langt på natt!

Merab, Malene, Victor, John Fredrik, Ingvild og Kalisha

Mitt motto i år skal være et sitat av Mor Theresa: "-Vi kan ikke gjøre store ting, men vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet". Dette ble bevist for meg på avslutningsdagen. Min venninne fra Uganda, Merab, sa plutselig midt i avskjeden; "I still remember when you borrowed me a jacket when I was cold". En veldig liten ting som ikke kostet meg noe, men som kunne bety noe for min neste. Dette skal jeg ta med meg når jeg (som den perfeksjonisten jeg er) ikke føler at jeg får gjennomført alt jeg vil. Det er de små tingene som teller!

Meg og min skjønne "nesten- kusine" Esther

"Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg." Matt, 25, 40

Salsa, Salsa!

2009-09-23T00:00:00.000-07:00

Jeg hadde den morsomste kvelden på lenge i går! Studentene fra Peru og Brasil hadde stelt i stand "Latin - American- party", og her skulle det danses!
Vi fikk leksjoner i alt fra salsa og samba, til mer særegne danser med rare bevegelser.
Reglene for kvelden var enkle:
1. Ingen fikk være flaue
2. Alle måtte danse

Reglene ble holdt, og mange slapp seg fullstendig løs. Nå gleder jeg meg enda mer til Peru, der skal jeg danse MASSE salsa!
Etter noen timer var vi temmelig varme, så et nattbad var fristende. (Ikke like fristende når jeg sto på bryggekanten i mørket, men det var for sent å trekke seg!)

Klare for nattbad! Welton, Siril, Andrew

Skolen er ellers preget av at det nærmer seg slutten. Noen lider av akutt reisefeber, og det begynner å gå opp for oss at det blir veldig trist å ta farvel med alle her. Sør- studentene skal ut i praksis i Norge, og vi norske blir spredt for alle vinder.
Det har blitt viktig de siste dagene å ta vare på hvert øyeblikk (sene kvelder, pytt sann), og så møtes vi heldigvis igjen på vårkurset i mai...

Vennskap

2009-09-17T15:18:00.000-07:00

Sist helg var jeg så heldig å få reise til Bergen sammen med Ingvild.
Veldig mange av våre venner fra Sagavoll studerer der, og det var fint å møte dem før vi reiser ut. Jeg fikk også sjansen til en hyggelig lunsj med "Tante" Bente, en uventet bonus!

Fellesskapet vi hadde på Sagavoll var helt unikt, og denne helga ble jeg minnet om at det absolutt ikke er over. Vennskapene består, og gjengen er like fantastisk som før. At over tredve venner kan samles i en liten stue en lørdagskveld og ha det så hyggelig, er unikt i seg selv!
Det var også viktig for meg å få møtt Thea, min kjære venninne som var Act Now- er i fjor. Det var beroligende å få stille masse spørsmål om Peru, om spansk og høre hennes historier. Jeg vil selvfølgelig få mange andre erfaringer, men det er fint å være så nær til en som har opplevd mye av det samme som jeg skal gjennom.
Jeg fikk nettopp en mail fra min kontaktperson om at jeg skal bo hos hennes vertsfamilie den første måneden, så det blir veldig spennende!

I forhold til reisen jeg skal ut på, så ble jeg mer rolig etter denne helga. For uansett hva som skjer, så har jeg alltid disse gode mennesker å komme tilbake til.
Jeg var hjemme noen dager før jeg kom tilbake til Hald, og da merket jeg hvor mye jeg savnet fellesskapet her også. Jeg skjønte , mer enn før, hvor fantastisk denne muligheten er og at vi ikke må ta det for gitt! Her er det så mange mennesker som tilbyr sitt vennskap, og alt man kan gjøre er å ta i mot!
Interessante samtaler og diskusjoner, mye humor, fotballkamp, basket i friminuttene, småprating rundt lunsjbordet...Gjennom disse hverdagslige hendelsene lærer vi mer om hverandres kulturer enn man skulle tro, og viktigheten av det går mer og mer opp for meg...

1 måned igjen...

2009-09-01T13:57:00.000-07:00

Nå er det faktisk mindre enn 1 måned til jeg sitter på flyet. Kanskje vil jeg sitte der ved det lille flyvinduet, se litt vemodig ut på et høstmørkt Sørland. Med mange rare tanker og forventninger vil jeg sitte der, og sannsynligvis ikke i stand til å ane en brøkdel av det jeg kommer til å oppleve.

Vi har mye god undervisning om dagen, og denne uka er det "Fredskorps-uke". Jeg er nemlig, i tillegg til å være en Act Now-er, også en del av FK's utvekslingsprogram.
I dag hadde vi mange praktiske øvelser (som jeg ikke skal røpe fullstending av hensyn til kommende Hald- studenter som sikkert skal gjennom det samme), men det som er sikkert er at jeg lærte mye om meg selv og hvordan jeg reagerer. Jeg liker å tro at jeg er en åpen og inkluderende person som er ganske forberedt på å møte en totalt annerledes kultur. Jeg synes det er interessant å snakke med mennesker som har en helt annen vinkling på verden enn meg, og det er spennende å få nye impulser om hvordan andre kulturer takler etiske, moralske og hverdagslige spørsmål. Likevel - når jeg i dag kom i en situasjon hvor det var vanskelig å kommunisere verbalt, så trakk jeg ikke helt linjene mellom selve spillet vi holdt på med og en reell situasjon hvor kulturforskjellene har betydning. Frustrasjon, ubesvarte spørsmål og en litt for stor tro på at jeg hadde rett er sentrale stikkord.
Når spillet var ferdig, forsto jeg plutselig ganske mye mer om hvor enkelt det er å gjøre feilen med å prøve å innprente egne holdninger og vaner i en kultur som har helt andre måter å se virkeligheten på.
Å lytte, observere og være ydmyk er alfa og omega når man skal fungere i et samfunn, særlig når man kommer utenfra.

Ellers går dagliglivet sin gang her i Mandal. Jeg får brukt litt energi ved å løpe i et fantastisk turområde, og jeg oppsøker stadig vekk sjøen og stranden (<3). Jeg får heldigivs også danset litt, og deltok med det på søndagens gudstjeneste (interessant å få kommentarer fra afrikanerne som er vant til at dans er forbudt i kirka, og som derfor fikk se en helt ny uttrykksform).
Jeg og Katrine har prøvd ut flere av denne byens sjarmerende kafeer, og favoritten foreløpig er et overraskende hyggelig sted ved bryggekanten :) Kvalitetstid med teampartner er en god og koselig investering!
Jeg har anskaffet meg et spanskkurs til iPoden, så nå blir det også kvalitetstid med "....Perdon Senorita, entiendes ingles.....?"

Lukas 10, 25-37

Out in the blue....(and happy birthday!)

2009-08-23T13:53:00.000-07:00

Det er søndag kveld. En helg med utrolig mange inntrykk og opplevelser er snart over. Når jeg opplever så mye fint og annerledes på en gang, så er det ikke lett å sortere det. Idag har snakket med min familie i telefonen og jeg nærmest bobler over av historier som jeg vil fortelle, men som er vanskelig å forestille seg når man ikke har vært med på det selv. Jeg gjør likevel et optimistisk forsøk på å beskrive disse spesielle dagene.

Min teampartner Katrine og jeg har kommet godt overens helt siden vi møttes, men har ikke fått tid til å bli ordentlig kjent. På fredag fikk vi derimot en unik mulighet. En del av fredagens undervisning var "Walk and Talk", hvor vi i teamene fikk et spørsmålsark med ganske personlige spørsmål vi skulle snakke sammen om mens vi gikk en lang tur. For oss gikk praten veldig lett og vi lærte mye om hverande på kort tid. Herligere teampartner kunne jeg ikke fått!

Etter lunsj var det tid for Blåtur. Som navnet tilsier visste vi ikke noe om hvor eller hva vi skulle. Vi ble fraktet med buss til et idyllisk leirsted på sørvest-landet.

Vi måtte levere inn mobil, iPod

og klokke; denne helga skulle vi være fullstendig tilstede, og uavhengig av tid...

Poenget med denne turen var å lære

mer om samarbeid og bli bedre kjent med teamet

(de som skal til samme land/kontinent) og teampartner. Gjennom en fantastisk fjelltur og ulike øvelser fikk vi utfordret oss selv på mange måter.

Vi haddepå forhånd høytidelig lovt hverandre å være positive, gjøre vårt beste og hjelpe de andre, og på min gruppe ble disse løftene holdt.

Vill natur og skiftende vær gjorde bare opplevelsene enda mer spennende.

Vel tilbake i leiren var det mange som hadde behov for et bad. Vannet var kaldt (kanskje 15 grader?), men "forfriskende" som vi liker å kalle det i Norge. Jeg ble imponert over de internasjonale som både holdt humøret oppe gjennom turen, og i tillegg kastet seg uti vannet etterpå! For dem er det store overganger, både i kultur og klima, men de takler på en forbilledlig måte!

Nå har det seg slik at jeg tilfeldigvis fylte 20 år denne lørdagen. Jeg må innrømme at det var litt hardt å ikke ha mobilen sin og få snakket med familie og venner, men som min brasilianske venninne Erica sa: "I know it's hard to be without your family this special day, but you're with your other familiy here, and we care about you!" Og det fikk jeg merke på mange måter. Til frokost fikk jeg en veldig sjarmerende muffins med 20 lys på og bursdagsang. Jeg fikk en nydelig blomsterkrans og mange gode ord og klemmer. Om kvelden fikk jeg akkurat så mye oppmerksomhet at jeg rødmet litt, men det var veldig koselig :)

Ronald, min venn fra Peru, ga meg en t-skjorte fra prosjektet Agape (som han kommer fra og jeg skal jobbe med i Lima) som jeg stolt skal ta på meg!

Den nestekjærligheten og varmen jeg opplever gjennom folkene her på Hald er overveldene. Alle har så mye godhet i seg, og er ikke redde for å spre rundt seg av smil og positiv energi. De tør å gi av seg selv, og det er en perfekt blanding av gode, seriøse samtaler og dansing på bordet :)

Her er det ingen sak å ta i mot en haug med utfordinger, for jeg vet at jeg alltid har venner og et team som stiller opp!

Luk 18,9-14

Livskvalitet

2009-08-20T13:38:00.001-07:00

Jeg elsker når noen kommer med et litt sprøtt forslag, og jeg bare kan henge meg på. Denne gangen var det min romvenninne Henriette som plutselig foreslo at vi skulle ta et bad før vi la oss. Det dårlige været til tross, og mange grøss fra våre medstudenter, trasket vi ned til sjøen og kastet oss uti. Slike små

hendelser gjør at jeg blir minnet på at det er NÅ jeg lever!

Fargerikt fellesskap

2009-08-20T11:51:00.000-07:00

Gjengen på Hald er rett og slett fantastisk. Over alt hvor man er, så finner man noen å snakke med. Det er så mange gode samtaler, så mye latter og så mange smil! Jeg har allerde rukket å bli glad mine nye, internasjonale venner. I går kveld satt jeg sammen med en av studentene fra Peru. Han lærte meg spansk og fortalte om sin hjemby, og jeg lærte ham norsk. Plutselig hørte vi høylydt sang og klapping fra naborommet. Vi gikk inn, og ble umiddelbart dratt med i entusiastisk sang med både dansing, klapping og hopping. Det var noen av de afrikanske som hadde tatt initiativ, og flere og flere strømmet til. En herlig

kveld med en utrolig stemning!

I dag hadde vi self study etter lunsj, og vi benyttet sjansen til å ta en luftetur ut av "bobla" og ned til Mandal sentrum. Vi fant oss en hyggelig kafè med god kaffe (ikke så god som

Glæden, men det skal

noe til) og skulle egentlig lese pensum. Det ble litt mye skravling og litt lite studering, men samtaler er også viktige:) Jeg har likevel fått begynt på en pensumbok som er veldig spennede: "Møter mellom mennesker- Interkulturell kommunikasjon" av

Øyvind Dahl. Anbefales! (muligens for spesielt interesserte..)

Utenfor vinduet mitt akkurat nå er det et merkelig vær. Tordenen braker og lynet farer over himmelen stadig vekk, og det virkelig bøtter ned! Veldig fint lys og veldig klam luft, og veldig merkelig for de internasjonale.

I helga skal vi på en såkalt "Blåtur", så jeg håper været lett

er til da. Vi vet ikke hvor vi skal og hva vi skal gjøre, men poenget er at vi skal jobbe sammen i de teamene vi skal reise i (to og to). Det blir spennende å bli bedre kjent, både med teampartner og resten av gjengen. En litt annerledes bursdag for meg på lørdag, men det blir forhåpentligvis en uforglemmelig tur :)

First impressions

2009-08-18T13:46:00.000-07:00

Akkurat nå er hodet fullt av utrolig mange inntrykk. Språkforvirringen er bare en ting: Jeg tenker på norsk, snakker med andre og blir undervist på engelsk og prøver å lære meg spansk. Samtidig. En utfordring bare det!

Litt info om min hverdag:

Det er snart en uke siden jeg begynte på Hald Internasjonale Senter. Her skal jeg være fram til slutten av september for å gjøre meg klar til å legge ut på den store reisen til Peru hvor jeg skal være i 7 måneder. På skolen er vi omtrent 50/50 norske og internasjonale studen

ter, og ca 80 til sammen. De internasjonale kommer fra 13 forskjellige land i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Vi er delt inn i tre forskjellige klasser som tilhører ulike organisasjoner: Act Now (mitt program) fra Strømmestiftelsen med fokus på fattigdomsproblematikk, Focus til NKSS med ledertrening som hovedtema og Connect fra NMS som fokuserer mest på misjon.

Timeplanen ser stort sett sånn ut:

08.00: Frokost

08.30: Quiet time

09.00: Undervisning, varierte emner

13.00: Lunch/middag

14. 00: Undervisning, varierte emner

16.00 Fritid

18.00: Kveldsmat

Fri resten av kvelden

Undervisningen foregår stort sett på engelsk når alle er samlet, og inkluderer gjerne diskusjon og interessante spørsmål. Når vi er delt i de ulike klassene, har vi mer undervisning om emner som går direkte på programmets hovedtema. Vi blir også utfordret i samarbeid, refleksjon og i å se saker fra ulike synspunkter.

Det som har gjort mest inntrykk på meg foreløpig er de internasjonale studentene. Jeg har allerede lært så masse av å være sammen med dem! Det er spennende å prøve å fo

rstå og prøve å gjøre seg forstått. Både språk og kulturforskjeller hindrer stadig kommunikasjonen, men det gjelder å være tålmodig og ta seg tid til å lytte.

Man kan velge å se på det som et håpløst prosjekt å snakke med medstudenter som snakker dårlig engelsk, og jeg snakker ikke deres språk, men man kan også velge å se på det som utrolig lærerikt. Å se hvordan de strever med å gjøre seg forstått er bare en forberedelse til hvordan jeg kommer til å føle meg i begynnelsen før spansken flyter ordentlig. Dessuten er det en god øvelse i å bli en bedre lytter og bruke kroppsspråk og humor som kommunikasjonsmiddel.

Et smil og noen enkle gloser på spansk kan gjøre en dag så mye bedre for noen av dem som allerede merker at kultursjokket slår inn.

At jeg er sliten er ingen hemmelighet. Jeg legger meg forholdsvis tidlig, men det er likevel hardt å holde seg våken under forelesningene. Dette er ikke bare et kurs som foregår på dagen, læringsprosessen foregår 24 timer i døgnet.

Samtidig kan jeg ikke se noen bedre måte å forberede seg til uteoppholdet på. Jeg får møte så mange fantastiske mennekser, og jeg har allerde lært mye om

kultur og kommunikasjon.

Alt i alt er jeg svært takknemlig for alt jeg så langt har fått oppleve, og jeg gleder

meg til fortsettelsen....

Dagen før Hald- eventyret starter

2009-08-11T13:31:00.001-07:00

Et tre måneder langt opphold i vidunderlige Lillesand går raskt mot slutten. Jeg har hatt det fantastisk med en jobb jeg liker, familie og venner i nærheten og mulighet til å dyppe "te'an i tanga". En trygg og god sommer, uten de store bekymringene.

Men hva nå?
I morgen reiser jeg til Mandal. Ikke så fryktelig langt akkurat, men det er likevel begynnelsen på noe nytt. Et nytt kapittel i livet mitt, som jeg ikke aner hvor vil ende.
Jeg må ærlig innrømme at akkurat i dag er det med tungt hjerte jeg pakker bagen. Skal jeg virkelig forlate det trygge og forholdsvis komfortable livet mitt her?
Innerst inne vet jeg at dette er viktig. Viktig fordi det er noe jeg har valgt, noe jeg helt selv har bestemt meg for å gjøre. Viktig for min utvikling som person, som medmenneske og selvstendig individ. Viktig fordi jeg skal møte mange flotte mennesker. Viktig fordi jeg har evner og egenskaper jeg kan bruke i også andre sammenhenger enn her i lille Lillesand...Viktig fordi jeg har så mye å lære!

Så; jeg velger å stole på at min uro og usikkerhet bare er et tegn på at jeg nå tar et steg ut av komfortsonen min, og den har ikke vondt av å utvides..

"Denne uro e ein vind
som rive i seilet,- et sting i søvnig sinn.
Denne uro e ein sti
Mot ukjent landskap,
mot alt som kan gå meg forbi.
Så min uro må bli.

Denne uro e ein gnistsom tenne opp bålet
og blir ein brann te sist.
Denne uro e ein del
av liv eg har levd i.
For den som sette alt på spel,
har ein uro i sjel.

Må min uro holda stand
som vind, som bål og brann.
I alt eg har av tilmålt tid:
La min uro forbli."

Hola! Que tal?

2009-05-26T14:21:00.000-07:00

Jeg kan ikke spansk. Virkelig ikke. Om noen måneder skal jeg snakke dette språket flytende. Spennende.
Men utfordrende!
I dag fikk jeg vite hvem som skal være med på Act Now- linja, og jeg fikk vite hvem jeg skal reise sammen med. Nå er det nemlig tid for den kjente Facebook- spenningen; sjekke ut profilene til sine kommende venner.
Jeg liker spansk. Det er et nydelig språk. Så får vi bare håpe at Michel Thomas, min kjære lydkursmann, gjør jobben sin og får prentet inn forskjellen mellom soy og estoy og alt annet som er viktig.
Sommeren er kort. Jeg gleder meg. Og gruer meg. Og gleder meg mest.

Telefon fra Hald

2009-05-03T06:35:00.001-07:00

For bare noen måneder siden var jeg fast bestemt på å flytte til Bergen, bo sammen med venninner i en koselig leilighet og studere. Psykologi, kanskje. Eller journalistikk?
For noen måneder siden torde jeg ikke å tenke på å flytte til andre siden av verden, eller lære meg et nytt språk.
For noen måneder siden var planen min trygg og forutsigbar. Hva skjedde?
Min gode venninne Ingvild var fast bestemt på å begynne på Hald, og etter hvert som vi snakket mer og mer om det, fikk plutselig jeg også lyst! Jeg snakket med ettåring Thor Håkon da han var på besøk på Sagavoll (hvor jeg går), og bestemte meg: jeg skulle i hvert fall søke.
Så. Søknad. Tiltak? Ja. Hva skriver man i en egenpresentasjon mon tro?
Jaja, jeg får ta med alt da. Hvem jeg er, på godt og vondt. Attester? Check. Vitnemål? Check. Sendt.

En mild vårdag på Sagavoll tilbringes sammen med Hilde på en benk med årets første is, og den første telefonen fra Hald kommer. Intervju? Selvfølgelig vil jeg det!
Jeg begynner så smått å tenke på at dette kanskje kan bli virkelighet. Skal jeg om noen måneder ut i den store verden?
Intervjuet gikk fint og ble kombinert med en hyggelig Oslo- tur. Vi fikk beskjed om at vi kunne vente oss svar i løpet av mai.

Da jeg sto opp 24. april visste jeg ikke at denne dagen skulle bli en enda større merkedag enn jeg hadde trodd. Det var allerde en dag jeg hadde gledet meg lenge til, for danseklassen min satte opp vår avsluttende forestilling. Jeg var spent og glad, og litt stresset. Ti minutter før generalprøven ringer Hald- Wenche. "Har du to minutter?

Jeg har en god nyhet, og det er at du er tatt ut

til Act-Now programmet vårt i Peru!"

Jeg kunne ikke blitt mer lykkelig, og danset med

dobbel glede resten av kvelden.

Lille meg.

Lille meg skal ut i den store, store verden.
Hva kan jeg bidra med?

Eller enda viktigere: Hva kan jeg lære?

Anteligvis mer enn jeg tror...

Link til artikkel om mitt kommende arbeidssted:
http://www.strommestiftelsen.no/?did=460226